Den nye undervisningsnormalen?
Den nye undervisningsnormalen?

Nettundervisning - til glede og besvær

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens mening.

Publisert Sist oppdatert

«Hallo, hører dere meg nå?» «Vi hører.» «Hører dere meg? Jeg hører ikke dere! Hallo?»

Ser deg ikke? Forsøk å skru på kameraet.
Ser deg ikke? Forsøk å skru på kameraet.

Man skulle kanskje tro det var et sitat fra en telefonsamtale med dårlig dekning, men så vel er det ikke. Dette er starten på en helt vanlig forelesning gjennom videomøteprogrammet Zoom, i regi av ett av landets universiteter. Denne oppstarten er på ingen måte unik, det er omtrent slik de fleste forelesninger på deltidsstudiet jeg har begitt meg ut på – som i pandemien brått ble et nettstudium – starter.

Nye utfordringer

Studentene tilpasset seg raskt til nettsamlinger, og alle får koblet seg opp på Zoom med fungerende kamera og mikrofoner tilgjengelig. Foreleserne derimot, til tross for professortitler og lange forskerkarrierer, er ikke nødvendigvis like teknisk anlagt. De unnskylder seg med at det er første gang, selv nå, ni måneder inn i pandemiens påtvungne bruk av nettundervisning.

Jeg er plassert i sofaen med laptopen på fanget, i mangel på noe egnet hjemmekontor. Nakken begynner å kjennes stiv og rar, på tredje dagen av ukesamlingen i omtrent samme posisjon. Samboeren har nettopp stått opp og står på kjøkkenet og steker egg, mens han nynner for seg selv. Kaffemaskinen og kjøkkenvifta durer om kapp. Jeg drar volumknappen så høyt den går.

Kodeord breakout rooms

Foreleseren får til slutt teknikken til å fungere, og kommer i gang med forelesningen, ispedd hyppige kommentarer om hvor uvant det er å ikke se oss. Noen få følger oppfordringen om å skru kameraene på, men de fleste holder seg trygt i skjul bak et sort bilde. Det varer ikke lenge før vi kommer til første gruppearbeid. I det hun sier ordet breakout rooms, reduseres deltakerne raskt til halvparten. «Skal vi se, vi har 50, nei 40, nei 35, nei eh, rundt 30 deltakere. Da får jeg lage 5 grupperom da.»

Vel inne i grupperommet skrur seks fremmede ansikter nølende på kamera og mikrofon, og rekker knapt å fortelle hverandre hva vi jobber med, før gruppearbeidet skulle ha gått over i pause. For å ikke se ut som en slappfisk har jeg flyttet meg over i spisestua, hvor bakgrunnen og belysningen er mer flatterende. Vi kaster blikk mot det lille bildet av oss selv, og passer på at håret ser greit ut og at kameravinkelen ikke gir inntrykk av dobbelthake. Pliktoppfyllende bruker vi pausetiden til å knote ned noen forslag til svar på spørsmålene, uten at noen helt tør å by på seg selv og sine erfaringer. Det hele er så lite fruktbart at jeg planlegger å gjøre som så mange andre, og logge ut så fort jeg hører kodeord breakout rooms, neste gang. Det blir det mange anledninger til, for undervisningen har et langt større innslag av gruppearbeid når vi møtes på nett enn i klasserommet.

Kan noen si noe? Værsåsnill?

Vel tilbake ønsker foreleseren en felles gjennomgang, kan noen fra gruppe 1 si noe? Ingen vet hvem som var i hvilken gruppe, og ingen tar ordet. Bare tre studenter har fortsatt kameraet på, og en av dem har forsvunnet ut av bildet for å lage kaffe. Foreleseren ber innstendig om å få se oss, og et par til kommer til syne. En annen har glemt å mute mikrofonen, og vi hører TVen fjernt i bakgrunnen. Til slutt får foreleseren nærmest bønnfallende halt et svar ut av en av de mer ekstroverte iblant oss. Vi andre stiller bare spørsmål i chatten, som ingen ser.

Jeg må påpeke at gruppa består av et titalls svært oppegående og sosialt kompetente fagpersoner, for det høres kanskje ikke slik ut. Det er i denne litt rare og nye situasjonen at vi studenter også har forbedringspotensiale.

Etter pandemien

Til tross for alle oppstartsproblemer og utfordringer er jeg, tro det eller ei, fornøyd med løsningen og applauderer alle forsøk på gode forelesninger – om de så innimellom halter litt. Jeg har fyr i peisen, kaffe når jeg måtte ønske, og kan lage meg en god lunsj. Ikke minst sparer jeg meg for timer med pendling i samlingsukene, noe som sikkert gjelder fler. Kanskje kan økt bruk av nettundervisning bidra til at videreutdanningene og masterprogrammene er aktuelle for terapeuter i flere deler av landet. Til tross for tidvis noe rotete undervisning med tekniske problemer, gir hjemmetilværelsen mer tid og ro til egeninnsats og refleksjon i løpet av ettermiddagen og kvelden mens stoffet er ferskt. Så alt i alt håper jeg studiestedene tar med seg disse løsningene og utnytter forelesernes (og studentenes) nyvunne kompetanse og bratte læringskurve innen denne nye undervisningsformen videre også etter pandemien. Ikke som fullgod erstatning, men som tilskudd og variasjon, også når vaksinen vi alle venter på er i boks og pandemien har takket for seg.

Powered by Labrador CMS