Game over

Det gjenstår to kvalikkamper til EM og to og en halv måned av fysioterapeut Roar Robinsons kontrakt med Norges Fotballforbund. Da tikker det inn en tekstmelding fra generalsekretær Kjetil Siem. Kan de ta seg en prat?

Robinson forklarer at han er i utlandet, at han vil ta kontakt så snart han kommer hjem. Men Siem vil snakke med en gang. Nå. Han ringer. Etter en kort samtale er ikke lenger Roar Robinson en del av landslagets støtteapparat.

– For å holde oss innen sjangeren: Hva følte du da?

– Jeg visste at Drillo hadde fått sparken, men jeg var helt uforberedt på å få en slik beskjed. Det var ikke i mine tanker at jeg ikke skulle fullføre kontrakten. Det hele var ganske absurd.

– Hvorfor fikk du sparken?

– Man ville markere en endring. Det var den eneste grunnen jeg fikk oppgitt.

– Hvor sannsynlig er det at en slik taktikk vil gi ønsket resultat?

– Hvis man mener at trenerens rolle er viktig, og det gjør jo de fleste, så vet man at treneren trenger litt tid på seg for å gjøre en god jobb. Med fire dager til neste landslagsuttak og fire treninger før første avgjørende kamp, samtidig som man skal være klubbtrener… Det gir dårlige odds for et godt resultat.

– Kan det være andre forhold som ligger bak trenerskiftet?

– Det vil jeg ikke spekulere i.

– Er det hele et utslag av dårlig ledelse?

– De har i alle fall gjort vurderinger som virker overilet, og som det kan stilles sterkt kritiske spørsmål til. Selv har jeg aldri hatt et dårlig forhold til ledelsen, men denne saken stiller dem i et merkelig lys.

– Hvorfor har du holdt på med dette i 27 år?

– Det er en kombinasjon av stor interesse både for fotball og for faget. Landslaget er et prestasjonsmiljø der alle vil hverandre vel og prøver å gjøre så godt de kan. Det er en positivt ladet gjeng som det er morsomt å være sammen med.

– Hvordan fikk du jobben?

– Jeg var den første fysioterapeuten som ble ansatt i Norges Fotballforbund. Stillingen ble utlyst, og jeg søkte på vanlig vis.

– Hvilke typer skader har du sett mest av?

– Alle som spiller på landslaget er per definisjon friske, så det blir mest av det man kan kalle belastningsproblematikk. Spillerne sliter med tendenser til overbelastning som man prøver å holde i sjakk. Det blir mye forebygging og forberedelser til neste økt og neste kamp.

– Hva er ditt største øyeblikk med landslaget?

– Seieren over Brasil i VM i 1998 var den ultimate oppturen. Men det er flere varianter, blant annet de avgjørende kampene som gjorde at vi ble kvalifisert til mesterskapene. Det er tilfredsstillende å være med i det gode selskap og prestere.

– Og største nedtur?

– I EM i 2000 gikk vi nesten videre fra gruppespillet. Vi trodde vi hadde klart det med uavgjort i vår egen kamp mot Slovenia, men så ble vi slått ut da Spania vant på overtid mot Jugoslavia. Det var en gedigen nedtur. Vi har også vært i nærheten av gruppespill på 2000-tallet hvor vi har tapt avgjørende kamper helt på tampen. Det er surt.

– Hva er det som er så fascinerende med fotball?

– At man både taper og vinner. Uventede ting skjer, og det er en intens energi i spillet som gjør at man lever med det. Noen ganger er du høyt oppe fordi du vinner, andre ganger langt nede fordi du taper. Og det behøver ikke være så mange minuttene mellom de to ytterpunktene.

– Hvordan skal du pleie fotballinteressen i tiden fremover?

– Jeg lar meg engasjere av spillet slik jeg alltid har gjort, og kommer til å gå på landskamper og andre fotballkamper også etter dette.