Hva er egentlig fysioterapi?

Slik det er i dag, vokser forskningen og kunnskapen så raskt at den «perfekte» helsearbeideren er blitt en utopi. Hva som er sant er i konstant forandring, og hver og en av oss må hele tiden ha en vilje og et ønske om å utvikle oss faglig fra der vi er i dag.

Grunnmuren

”Derfor tror jeg ikke lenger på fysioterapi” er følelsen jeg fikk når de sannhetene som jeg baserte meg på fra utdanningen, min grunnmur, begynte å slå sprekker. La det være sagt at jeg er veldig takknemlig for utdanningen. Den ga meg en grunnmur og en trygghet som trengtes når jeg skulle i gang med min første jobb etter studiene. Vi ble oppmuntret til å holde oss faglig oppdatert og som nyutdannet var de fleste av oss kunnskapstørste nok til fremdeles å gjøre dette.  

Det er egenskapen til å opprettholde denne kunnskapstørsten som i dag kjennetegner de dyktigste terapeutene jeg møter. Det er de som alltid ønsker å lære mer, og som ikke er redd for å ta feil. Utfordringene oppstår først når en som terapeut blindt fortsetter å klamre seg til gamle sannheter og mister tørsten på ny kunnskap.

Det er menneskelig å ta til seg de erfaringene som forsterker ens tro på egne ferdigheter og å overse de som utfordrer en! Som fysioterapeuter må vi være særlig bevisst denne tendensen og tørre å oppsøke de personene og den kunnskapen som utfordrer oss.

De som blir stående på sin tykke mosegrodde grunnmur og aldri tar feil er ofte svært overbevisende. De vet hva som er «sant», men er det egentlig disse vi bør oppsøke for å utvikle oss videre? Velger vi kurs og etterutdanning som passer med tankesett vi har fra før og unngår de som utfordrer oss?

En sannhet i dag kan være feil i morgen

Personlig vet jeg at det er mye av det som er skrevet i bøkene våre som etter hvert vil vise seg å være feil. Forhåpentligvis ikke like ille som pasientbrosjyrene fra 90-tallet, der hovedbudskapet var «å ligge stille og ta det med ro». Forskere og dyktige kollegaer utvikler kontinuerlig faget, og det vi vet i dag kan være feil i morgen. For at vi i det hele tatt skulle skrive en bok var vi nødt til å tørre å bli kontinuerlig utfordret underveis i prosessen. Det var kun slik vi til slutt kunne støpe en grunnmur å plassere boken på.

På samme måte ser jeg dyktige kollegaer oppsøke utfordringer og kunnskap slik at de hver dag kan gi den behandlingen som de vet er best, basert på det de vet i dag. Hva de vet i morgen vet jo ingen.

Et lyst øyeblikk

Til slutt vil jeg trekke frem en kommentar som kom inn på det forrige blogginnlegget. Lennart Bentsen skrev et godt innlegg (i facebook-gruppen: Nevrovitenskap – adferdsbiologi – smerte) som var saklig i sin kritikk og samtidig avsluttet med å oppsummere det jeg ønsket å formidle mer presis enn hvordan jeg selv formulerte det:

«(…)jeg mener rett og slett at det som har skjedd er at han (forfatter) egentlig har oppdaget hva fysioterapi er».

Lennart Krohn-Hansen