Idrettsskader – årsaker og risikofaktorer

Idrettsskader er komplekse

Det er sjeldent kun én utløsende årsak eller faktor som ligger til grunn for idrettsskader. Den utløsende årsak defineres som skademekanismen, og det er som regel den som blir husket. Når en pasient kommer inn på behandlingsrommet og forklarer hvordan skaden oppstod, er det som regel den utløsende hendelsen som beskrives. For eksempel et spark i skinnebenet, vridning i kneet, overtråkk i ankelen eller et slag mot hodet. Som regel husker man best øyeblikket smertene første gang hugget til i korsryggen, skulderen eller kneet, men egentlig har skaden kanskje utviklet seg over tid. Willem Meeuwisse har utviklet en dynamisk mulifakturell årsaksmodell for utvikling av idrettsskader. Modellen deler årsakene inn i indre og ytre risikofaktorer, og den beskriver skademekanismen i den utløsende hendelsen.

De indre risikofaktorene omhandler individuelle og biologiske forhold en utøver er utsatt for. Disse kan være foranderlige eller ikke foranderlige. Eksempler på indre risikofaktorer er kjønn, alder, kroppsbygning, bevegelighet, nevromuskulær kontroll, tidligere skader, genetikk og ernæring.

Ytre risikofaktorer er faktorene som påvirker utøveren fra omgivelsene. Eksempler på ytre risikofaktorer er underlag, temperatur, belysning, skotøy, bekledning og andre utøvere. Altså bruker man ikke hjelm, er risikoen større for å få en hodeskade dersom man faller på sykkelen.

Både indre og ytre risikofaktorer skilles som regel fra den utløsende hendelsen og kan i mange tilfeller kartlegges før skaden skjer. Det finnes ulike metoder for å kartlegge en utøvers risiko for utvikling av skade. Metodene kan bestå av en god og utfyllende anamnese, fysiske tester og risikoanalyser. Ved å kartlegge og analysere risikofaktorer og årsakssammenhenger legger man et godt grunnlag for utvikling og anvendelse av skadeforebyggende tiltak. 

Skadeforebyggelse

I dette avsnittet introduseres ulike faser og tiltak innen skadeforebyggelse. Du blir presentert for blant annet begreper som prekrasj, krasj og postkrasj. De nevnte begrep benyttes om ulike faser og tiltak innen skadeforebyggelse.

Prekrasj er tiltak som gjøres for å motvirke at farefulle situasjoner i det hele tatt oppstår. Eksempler på prekrasjtiltak er teknikktrening og løypesikring.

Krasj er de tiltakene som gjøres for å sikre utøveren mot skader når en potensielt skadelig situasjon likevel oppstår. Dette kan være utløserbindinger på slalåmski, leggbeskyttere eller tape og støtte.

Postkrasj er tiltak som har som formål å redusere konsekvensene etter en skade er oppstått. Dette er tiltak som effektiv førstehjelp og rehabilitering. 

Generell skadeforebyggelse

Ulike idretter har ulike årsaker, risikofaktorer og spektre av skader som er mer eller mindre vanlige i den spesifikke idrett. Det finnes likevel generelle skadeforebyggende tiltak som kan benyttes som grunnstruktur for skadeforebyggelse i alle idretter. Noen velkjente begrep og tiltak er oppvarming og uttøying, forebyggende treningsprogrammer og riktig treningsprogresjon. Andre tiltak er valg av riktig utstyr, spilleregler og grundige helseundersøkelser fra et tverrfaglig perspektiv.

I det neste blogginnlegget utdyper jeg de generelle skadeforebyggende tiltakene som er nevnt over. Videre kommer jeg til å skrive noen blogginnlegg om idrettsspesifikke skadeforebyggende tiltak.

Regine Bjarnoll, fysioterapeut