Ingrid uten grenser

– Rehabilitering gir pågangsmot og åpner for nye muligheter. Hadde jeg fått ett opphold i året hadde jeg vært kjempe-lykkelig! Det sier Ingrid M. Nordhei fra Brønnøysund, som elsker å teste nye fritidsaktiviteter.

Publisert

46-åringen har leddgikt. På den regionale nettverkskonferansen «Revmatologi i nord» i Bodø tidligere i november formidlet hun sine tanker om behandling og rehabilitering.

– Ifølge min mor var jeg bare halvannet år gammel da jeg klaget over vondt i knær og ankler. Legene mente det var voksesmerter. Som seksåring hadde jeg nakkeplager og vann i knærne. Diagnosen kom da jeg var elleve.

40 års erfaring

Altså har jeg minst 40 års erfaring med sykdommen, og ufattelig mye har skjedd på området i disse årene. Da jeg var liten var begrepet barnerevmatologi ikke oppfunnet, sier hun.

Ingrid har gjennomgått 19 operasjoner. Hun har protese i begge knær, og kun 70 graders bøy på det ene kneet. Den ene ankelen er totalt avstivet, den andre nesten avstivet.

I fjor ble Ingrid M. Nordhei innlagt på Diakonhjemmet for å operere en albu.

– Jeg må si jeg følte meg som en fiskebolle på et samlebånd. Jeg skjønner de økonomiske grunnene til å rasjonalisere driften, og det hele var svært effektivt, men opplevelsen som pasient var grusom, sier hun.

Stol for alltid?

Leddgikten til tross – Ingrid M. Nordheis foredrag er ledsaget av det ene turbildet etter det andre. På mange av dem står hun selv på den øverste topp med et strålende smil.

– Store deler av livet har jeg brukt krykker, rullestol og permobil, men for fem år siden var jeg så dårlig at jeg tenkte «okei – nå er det rullestol for evig og alltid». Men så så jeg NRK-serien «Ingen grenser».  Etter det har det vært Ingrid uten grenser, sier hun.

På tredje forsøk kom hun seg til topps på byfjellet Keiservarden i Bodø, 366 m.o.h.

– Da jeg stod på toppen kjente jeg en vanvittig mestringsfølelse!

I 2015 gikk hun til topps på Bodøs høyeste fjell, Lurfjelltinden, 1284 m.o.h.

– Det er helt surrealistisk at jeg har vært der, kommenterer hun.

Rehab-avhengig

– Tidligere var man opptatt av at personer med leddgikt måtte unngå å belaste leddene for mye. Det ble det mange begrensninger av, sier hun.

I dag er Ingrid opptatt av at de fleste begrensningene sitter i hodet. Rehabilitering er hennes hjertebarn – nettopp fordi hun her får hjelp til å overliste disse indre begrensningene.

– Jeg har hatt 15 opphold på Valnesfjord Helsesportssenter og seks på Nordtun HelseRehab. Å komme til disse stedene har gjort noe med meg. Her treffer jeg folk som forstår hverdagen min. Jeg blir utfordret, lærer å se nye muligheter og opplever mestring. Jeg kommer alltid hjem fra rehabilitering med nytt pågangsmot. I tillegg knyttes nye vennskap, som gjerne varer livet ut, sier hun.

Hun beskriver seg som «avhengig av rehabilitering».

– Hadde jeg fått ett opphold i året hadde jeg vært kjempelykkelig, sier hun.

Hva driver du med, da?

På Valnesfjord Helsesportssenter har Ingrid hatt mange padleturer.

– Det er en fantastisk aktivitet for meg. Mannen min og jeg investerte i kanoer, og vi har stor glede av det, sier hun.

På Nordtun var det noen som ville ha Ingrid med ut på ski.

– Jeg var superskeptisk. Jeg, med avstivet ankel og et kne som knapt kan bøyes? Men jeg lånte ski og ble med. Som vanlig når jeg får smaken på noe hadde jeg jo vanskelig for å beherske meg. Jeg gikk på ski i en hel time, og nå går jeg på ski hver eneste vinter. Det går «krute godt», sier hun.

Når noen spør Ingrid hva hun driver med, kaller hun seg livsnyter.

– Det er et annet ord for uføretrygdet, som jeg har vært siden jeg var 30. Datteren min spurte hvorfor jeg ikke gikk på jobb. Jeg forklarte at kroppen min er avhengig av at jeg bruker mye tid på trening og på å ta vare på meg selv. Ok, sa hun da. Jobben din er altså å ta vare på kroppen din? Og det har hun jo rett i, sier Ingrid M. Nordhei.

Powered by Labrador CMS