Like barn trener best

Prisen fikk de for bacheloroppgaven ­«Fysisk aktivitet for overvektige barn: En kompleks vei til opplevelse av bevegelsesglede».

I juryens begrunnelse heter det blant annet at «Oppgaven peker mot et viktig ­arbeidsområde for fysioterapeuter og inneholder perspektiver som er nyttige for fysioterapeuter i ulike praksisområder».

– Hvorfor valgte dere overvektige barn og fysisk aktivitet som tema for oppgaven?

– Overvekt blant barn er et økende problem. Media melder stadig om barn som får for lite mosjon, og om hvordan inaktivitet kan føre til for mange kilo på kroppen ­allerede i ung alder. Dette er problemstilling­er vi begge er interessert i, forteller Due-­Sørensen.

Det var Due-Sørensen som fikk høre at det forelå planer om å starte et frisklivstilbud for overvektige barn og unge i kommunen der hun hadde praksis. Dessverre fantes det ikke nok ressurser til å igangsette planene. De to bachelorstudentene tilbød seg å hjelpe mot at de fikk skrive oppgave på stoffet, og slik startet prosjektet.

– Som vikar ved en barneskole, erfarte jeg hvor vanskelig det kan være å inkludere alle fra samme klasse i én aktivitet i gymtimene. Det har vært lærerikt å se hvordan overvektige barn trener sammen kun med andre overvektige barn, sier Due-Sørensen.

– Hvordan organiserte dere prosjektet?

– Vi har intervjuet fem barn som sammen med sine foreldre har deltatt i gruppetimer. På mange måter ble det en familieintervensjon. For de yngste var det positivt at foreldrene deltok på trening, mens noen av de eldste barna syntes det var litt flaut. Til sammen ble de observert av oss åtte ganger i løpet av seks uker. Prosjektet fortsatte videre etter at vi trakk oss ut, forteller Kleivset.

Barna gikk i femte til sjuende klasse i en kommune på Østlandet, og også helsesøster og andre fysioterapeuter i kommunen har vært involvert prosjektet.

Fristet med flere valg
Ideen var å presentere barna for ulike former for fysisk aktivitet i håp om at en eller flere skulle falle i smak. Foreldrene ble også orienterte om hva kommunen kan tilby av organisert fysisk aktivitet, og de fikk veiledning og tips om aktiviteter familien selv enkelt kan gjennomføre på ettermiddagen og i helgene.

Kleivset og Due-Sørensen hadde ansvar­et for opplegget i noen av gruppetimene, og observerte under de resterende. Alle intervjuene ble tatt opp på diktafon og gjennomgått av de to studentene i fellesskap.

 – Vi startet med å intervjue barna for å få vite noe om deres holdning til fysisk aktivitet og hvilke forventninger de hadde til å være med i forsøksgruppa, sier Kleivset.

Deretter var det gruppetrening to ganger i uka med ulike typer fysisk aktivitet som for eksempel ballspill eller svømming. Poenget var at barna hele tiden skulle forsøke nye ting. Til slutt var det avslutning med sunn mat og smoothie.

– Det var fra kommunens side også lagt opp til kostholdsveiledning i prosjektet, men den delen rakk ikke vi å være med på, sier Due-Sørensen.

De to erfarte at atferdsendring krever tid. I starten håpet de å se markant forandring i løpet av seks uker, men forsto etter en stund at dette ikke var nok.

– Hva skal til for å få overvektige barn til å trene?

– Å få barna til å bli med på timen kan være en utfordring i seg selv. Vi fant ut at det er veldig situasjonsbetinget. Det varierer med hensyn til hvilken dagsform barna har, hvilk­en aktivitet som presenteres og hva omgivelsene kan motivere til. Det er mye som skal klaffe, sier Due-Sørensen.

Intensjonen var å få overvektige barn til å oppleve bevegelsesglede. Studentene fant at dette kan oppnås hvis barna trener i en gruppe med likesinnede, synes aktiviteten er morsom og opplever mestring

– Vi må anta at hvis barna fant en aktivitet de likte i løpet av prosjektet, er sannsynlighet­en stor for at de vil fortsette med denne også etter at prosjektet er avsluttet, sier Kleivset.

– Hvordan vil dere bruke denne kunnskap­en videre?

– Første steg er å skrive oppgaven om til artikkel. Selv jobber jeg på en helsestasjon i turnustida, og forsøker der å dra nytte av erfaringene i praksis. Generelt kan man si at bevegelsesglede er noe man kan overføre til voksne, og at en lignende tilnærming kan fungerer også for denne gruppen, sier Kleivset.

De to valgte fysioterapi som yrke fordi det gir mange muligheter for videre utvikling og en variert hverdag. Begge ønsker å spesialisere seg til barnefysioterapeut.

– Mye av drivkraften for å bli fysioterapeut ligger i å få folk ut fysisk aktivitet, særlig de som behøver det aller mest, sier Due-Sørensen.

– Det hadde vært gøy å gå videre på det vi har jobbet med i oppgaven. Men det er ikke så enkelt å få jobb, så vi man være innstilt på å prøve flere ting, supplerer Kleivset.