Når berøring berører fysioterapeuten - emosjonelle belastninger i psykomotorisk fysioterapi: En intervjustudie

Mariann Halvorsen, MSc, psykomotorisk fysioterapeut, avtalefysioterapeut Hå kommune, Nærbø Fysioterapi. halvorsen.pmf@gmail.com

Maria Løding, MSc, psykomotorisk fysioterapeut, Barne- og familieenheten, Bodø kommune. maria.loding@gmail.com

Tove Dragesund, PhD, psykomotorisk fysioterapeut, professor emerita Institutt for helse og funksjon ved Høgskulen på Vestlandet. 

Merknad: Delt 1. forfatterskap mellom Halvorsen og Løding. 

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 17.februar 2026. Ingen interessekonflikter oppgitt. Studien er godkjent av SIKT (ref.nr. 249711) og komite for forskningsetikk ved iNN (KoFE). 

Sammendrag 

Bakgrunn: Psykomotoriske fysioterapeuter arbeider i et spenningsfelt der nærhet og mening sameksisterer med emosjonell slitasje og kroppslige belastninger. Fysioterapeuter generelt rapporterer om høye emosjonelle krav i jobben, noe som er assosiert med psykiske og fysiske plager. Det er ikke tidligere gjort undersøkelser som omtaler psykomotoriske fysioterapeuter særskilt i forhold til denne tematikken. Denne studien utforsker hvilke erfaringer psykomotoriske fysioterapeuter har med emosjonelle belastninger - og hvordan de håndterer dette. 

Metode: Semistrukturerte intervjuer av seks informanter dannet grunnlaget for systematisk tekstkondensering som resulterte i flere resultatkategorier. Kunnskap om de terapeutiske begrepene overføring og motoverføring ble valgt for å utdype det empiriske materialet.  

Funn: Analysen førte til to funn-kategorier “Mange inntrykk som over tid setter "spor" og "Selvivaretakende grep i det daglige arbeidet". Psykomotoriske fysioterapeuter erfarer at pasientenes uro og smerte kan sette seg i deres egne kropper. Dette kan være både belastende og samtidig en kilde til berikelse og utvikling i pasientbehandlingen.

Konklusjon: Studien understreker betydningen av å anerkjenne emosjonelle belastninger som en integrert del av psykomotorisk fysioterapi. Åpenhet, refleksjon og organisatorisk støtte kan virke beskyttende og samtidig styrke psykomotoriske fysioterapeuters opplevelse av mening og mestring.

Nøkkelord: Norsk psykomotorisk fysioterapi, emosjonell belastning, overføring og motoverføring, ivaretakelse og selvivaretakelse.  

Abstract

When Touch Touches the Physiotherapist - Emotional Strain in Psychomotor Physiotherapy. An interview study

Background: Psychomotor physiotherapists work within a field of tension where closeness and meaning coexist with emotional strain and physical demands. Physiotherapists in general report high emotional demands at work, which IS associated with psychological and physical health challenges. No previous studies have specifically investigated psychomotor physiotherapists in relation to this topic. The present study examines psychomotor physiotherapists’ experiences of emotional strain and how they cope with these demands.

Method: Semi-structured interviews with six informants provided the basis for systematic text condensation, which yielded several sets of results. The therapeutic concepts of transference and countertransference were applied to deepen the interpretation of the empirical material.

Findings: The analysis produced two categories: “Many impressions that leave their mark over time” and “Self-care strategies in daily practice.” Psychomotor physiotherapists experience that patients’ anxiety and pain can manifest within their own bodies. While this can be burdensome, it may also serve as a source of enrichment and professional growth in patient treatment.

Conclusion: The study emphasises the importance of acknowledging emotional strain as an integrated part of psychomotor physiotherapy. Openness, reflection, and organizational support can provide a protective effect while also enhancing psychomotor physiotherapists’ sense of meaning and mastery.

Keywords: Norwegian psychomotor physiotherapy, emotional strain, transference and countertransference, care and self-care. 

Innledning

I fysioterapi samspiller fysioterapeut med pasientene både verbalt og kroppslig. Dette ofte nære samspillet med pasienter som har helse- og livsutfordringer påvirker fysioterapeuten unikt. 

Ifølge en levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø oppgir fysioterapeuter høye emosjonelle krav i arbeidet (1). Hele 46% av fysioterapeutene som deltok i en undersøkelse av Statens arbeidsmiljøinstitutt, rapporterte høye emosjonelle krav i arbeidet. Gjennomsnittet for alle yrkesgruppene som deltok i undersøkelsen var 19 % (2). Mange fysioterapeuter savner systematisk kartlegging og opplæring om arbeidsrelaterte emosjonelle krav og belastninger. Slike belastninger kan resultere i mindre overskudd til aktiviteter etter arbeidstid (3). Belastningene kan også se ut til å ha sammenheng med utbrenthet, langtidsfravær og psykiske vansker (1). 

I Norsk Psykomotorisk Fysioterapi (NPMF) tilstreber fysioterapeuten å møte pasientens kroppslige uttrykk med bevegelse, berøring og massasje, og samtidig støtte med sin verbale kommunikasjon (4). En slik oppmerksom tilnærming krever høy grad av tilstedeværelse og involvering, noe som kan gjøre fysioterapeuten sårbar for emosjonell utmattelse. En nylig publisert studie viser dessuten at psykomotoriske fysioterapeuter i stor grad følger opp pasienter med komplekse helseproblemer og traumatiserende livserfaringer som overgrep, mishandling, omsorgssvikt, vold og mobbing (5). Behandlingsforløpene blir derfor ofte langvarige og krevende. Traumeeksponering er en kjent risikofaktor mtp. emosjonelle belastninger og eventuelle følgetilstander. Å møte smerte, sorg, ondskap og tragedier preger fysioterapeutene enten de vil eller ikke (6).

De psykomotoriske fysioterapeutene i studien til Sviland og Dragesund (5) oppgir at de står mye alene om ansvaret for pasientenes oppfølging. Alenearbeid, uten et støttende arbeidsmiljø, kan særlig oppleves belastende (3), og er assosiert med langvarige sykemeldinger (6). Isdal (7) utdyper dette ved å påpeke at det å stå alene eller jobbe alene er forbundet med forhøyet helserisiko. Belastninger er i større grad tålbare når man jobber sammen med andre.

De fleste studier av psykomotorisk fysioterapi omhandler forskjellige erfaringer fra behandlingstilnærmingen fra pasienters eller fysioterapeuters perspektiv (8). Ingen studier har særskilt satt søkelys på hvordan psykomotoriske fysioterapeuter opplever emosjonelle belastninger i arbeidet.

Hensikten med studien var derfor å utforske hvilke erfaringer psykomotoriske fysioterapeuter har med emosjonelle belastninger i arbeidet, og hvordan de håndterer belastningene. 

Teoretisk perspektiv

Basert på studiens funn ble de terapeutiske begrepene overføring og motoverføring valgt for å utdype det empiriske materialet.

Begrepet overføring viser til sider ved relasjonen mellom terapeut og pasient som henger sammen med tidligere opplevelser (9). Tidligere traumatiske erfaringer huskes ikke som historier, men kan opptre som spor i kroppen (somatisk smerte) eller prege måter pasienten agerer i møte med andre, f.eks. form av mistillit og angst (9). Opplevelsene finner sted her og nå, men har sitt opphav i tidligere opplevelser (10). Motoverføring er den emosjonelle og kognitive reaksjonen hos terapeuten på overføring fra pasienten (9). Dersom terapeuten blir trist når pasienten uttrykker sorg, pga. egen ubearbeidet sorg, oppstår en motoverføring. Dersom terapeuten blir trist pga. at en pasient formidler en alvorlig diagnose, er det ikke en motoverføring (11).

Overføring og motoverføring har vært mest omtalt i lys av samtaleterapi, men forekommer sannsynligvis også i de intime forbindelsene som oppstår i kroppslig berøring (12). Begrepet «somatic countertransference» beskrives som kroppslige følelser og sensasjoner som oppstår i terapeuten som en respons på pasientens kroppslige overføring (13). De kroppslige sensasjonene terapeuten opplever kan bidra til å berike terapeutenes forståelse for pasientene (12). I kroppslig berøring får man informasjon om den man berører samtidig som man kan komme i kontakt med egne reaksjoner (14). “Touch will usually evoke a bodily response from the other; it is an essential form of communication, and we speak and listen through our hands” (14). Videre vil berøring kunne føre til at man opplever en dyp kontakt, som igjen kan føre til sterke overføringer (14). I et møte mellom to mennesker forekommer det en kontinuerlig utveksling av signaler som påvirker både den kroppslige og mentale tilstanden hos begge. To sansemotoriske system og to autonome nervesystem vil reagere på hverandre i form av å respondere, relatere og påvirke hverandre (14). Kroppslig samhandling og regulering kan balansere og identifisere følelser og emosjonelle tilstander hos både terapeut og pasient (14). 

Metode

Studien er vitenskapsteoretisk forankret og inspirert av hermeneutikk og pragmatisk filosofi (15). Den har en kvalitativ tilnærming med et utforskende og induktivt design. Individuelle semistrukturerte intervju av seks psykomotoriske fysioterapeuter, fem kvinner og en mann fra seks ulike fylker, ble utført. Deltakerne arbeidet med kommunale driftstilskudd og hadde vært utøvende innen fagfeltet i over 5 år. 

Vår forforståelse var at psykomotoriske fysioterapeuter ikke var godt nok opplært og forberedt på å håndtere de emosjonelle belastningene som kan oppstå i arbeidet. Forforståelsen kan ha vært styrende i prosessen og dermed påvirket funn og diskusjon.

Intervjuene ble gjennomført digitalt med videoopptak, og varte i gjennomsnitt 42 minutter. Opptakene ble gjort med diktafonapplikasjon og lydfilen ble lagret i Nettskjema. Transkripsjon ble utført automatisk og kontrollert manuelt. Systematisk tekstkondensering (STK) ble anvendt som analysemetode (15). Prosessen startet med å skape oversikt og tematisere datamaterialet som videre ble fargekodet. Subgrupper ble utarbeidet og deltakernes stemmer vevd sammen i meningsbærende enheter. Dette ble utgangspunkt for videre analytisk tekst og resultatkategorier. Vi søkte hele tiden å være så datanære som mulig ved å bruke samme ordlyd som informantene (15). 

Prosjektet ble godkjent av Sikt og komite for forskningsetikk ved HINN (KoFE) og vurdert som ikke fremleggingspliktig for Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Deltakerne ga informert samtykke og datamaterialet ble sikkert lagret i henhold til Høgskolen i Innlandets retningslinjer. 

Funn

Analysen førte fram til de to kategoriene «Mange inntrykk som over tid setter spor» og «Selvivaretakende grep i det daglige arbeidet». 

Mange inntrykk som over tid setter spor

Fysioterapeutene beskriver arbeidet sitt som både meningsfullt og givende. Men de trekker frem flere forhold ved arbeidssituasjonen som gjør inntrykk og er emosjonelt krevende over tid. Dette kom til uttrykk på følgende måte: 

"Det kan sammenlignes litt med en rørleggers knær som blir utslitt etter mange år, sånn blir det emosjonelt for oss". 

De fleste er alene som psykomotorisk fysioterapeut ved instituttet de arbeider. Dette er belastende over tid, og flere savner kolleger de kan diskutere faglige problemstillinger med. Særlig vanskelig er det å stå alene i oppfølgingen av komplekse pasienter. Dette ble formidlet slik: 

"Jeg hadde ingen å sparre med, så fikk jeg en kollega, en vikar. Det var kjempeviktig. Vi diskuterte i løpet av arbeidsdagen, og trengte ikke dra hjem med ubearbeidede følelser (…)" 

Mange av pasientene de behandler har sammensatte og komplekse helseplager og står i vanskelige livssituasjoner. De mange problemstillingene pasientene presenterer gjør det krevende å finne egnet behandlingstilnærming. I løpet av den kroppsnære og ofte langvarige behandlingen deler mange pasienter brutale historier om vold, overgrep og traumer, som berører og gjør sterke inntrykk. Det ble blant annet sagt: 

"Vi blir eksponert for samfunnets mørke sider (…)" 

Fysioterapeutene opplever at slitasjen på dem er særlig stor dersom det er lite fremgang og utvikling i behandlingsprosessen, eller hvis prosessen blir fastlåst. Dette har enkelte ganger sammenheng med feiltolkninger og misforståelser. Andre ganger handler det om overføringer fra pasientene som de selv må regulere, og dette påvirker behandlingsprosessen. En av fysioterapeutene formidlet dette på denne måten: 

"Når en blir fanget i for mye overføring kan det gå ut over evnen til å hjelpe (...)" 

Egen rolle og mandat som psykomotorisk fysioterapeut oppleves noen ganger uklar, særlig i møte med pasienter som tilhører psykiatri-feltet og som har tunge livshistorier. Enkelte ganger forstrekker fysioterapeutene seg og går utover egen faglighet og egne grenser. Det er vanskelig å avslutte noen behandlinger, særlig i situasjoner der pasienten har knyttet seg sterkt til dem og de er pasientens eneste behandlingskontakt. Dette ble uttrykt slik: 

"Vi skal hjelpe folk å stå på egne bein, og hjelpe dem til å utvikle robusthet til å tåle det livet de lever. Jeg tror vi har litt problemer med det, fordi vi har så mye empati for dem".  

På grunn av de komplekse helseproblemene pasientene kommer med, og de ofte lange behandlingsforløpene, blir ventelistene hos behandlerne økende. Stadig pågang av nye behandlingstrengende pasienter belaster enkelte av fysioterapeutene. Andre uttrykker at de legger dette fra seg, og skyver ansvaret over på ledelsen i kommunen. Flere av fysioterapeutene opplever imidlertid lite nærvær og støtte fra kommunal leder. De beskriver seg som sin egen leder og at dette til tider er ensomt. 

Over tid setter arbeidsforholdene spor på forskjellige måter. Flere beskriver en form for emosjonell slitasje som medfører lavere toleranse for emosjonelle inntrykk. De trekker frem at de lettere blir irritert i møte med pasientene. Flere opplever utålmodighet, sinne og aggresjon. De knytter reaksjonene til at grenser er overskredet og at arbeidsbelastningen er for stor. 

Under noen behandlinger blir fysioterapeutene matte og initiativløse. De gruer seg til enkelte pasientmøter. Det kommer også frem at de kjenner på mindre overskudd til å gi emosjonell støtte til egen familie. Noen av disse erfaringene ble beskrevet slik: 

"(…) man går utover egne grenser som terapeut når man blir sint og irritert. (…) jeg har blitt litt lei av folk (..) jeg orker ikke høre på alt for mye syting og klaging(..) jeg er ferdig med å trøste når jeg kommer hjem til egne barn". 

Fysioterapeutene forteller videre at de i perioder kjenner kroppslig ubehag. Det handler om ubehag i kjeve, bryst og mage, som kommer i bilen på vei hjem fra jobb. Andre ganger kommer disse reaksjonene på jobb. Det kan arte seg som hyppigere toalettbesøk og skjelvenhet i kroppen i etterkant av pasientmøter. De kan også kjenne på hodepine og generell uro i kroppen. Fysioterapeutene oppgir i tillegg at de periodevis opplever slitenhet og avmaktsfølelse. Matlysten kan bli nedsatt, og i enkelte pasientmøter er det vanskelig å «sitte nedpå». Både søvnen og konsentrasjonsevnen blir påvirket etter dager i kontakt med tøffe pasienthistorier. Dette ble sagt: 

"(…) Stresset i pasienten gjenspeiler seg i min kropp (…)" 

Noen av fysioterapeutene kjenner lite kroppslig ubehag og lurer derfor på om de er blitt «immune», noe som ble formidlet på denne måten:

"Jeg lurer på om jeg er blitt yrkesskadet. Jeg blir opprørt, (…) og følelsesmessig engasjert i historiene. Men (…) så går det greit når pasienten går ut døra, uansett hvor rystende historien har vært". 

Selvivaretakende grep i det daglige arbeidet

Fysioterapeutene trekker frem flere forhold som bidrar til selvivaretakelse, men at det er noe de selv må ta ansvar for å gjøre. Utvelgelse av pasienter de tar inn i behandling, er et forhold. Noen av fysioterapeutene utrykte dette på følgende måte: 

"Det er viktig å vite hvem man kan hjelpe og hvem man ikke kan hjelpe med redskapet vårt". 

Å ha klare mål- og behandlingsplaner blir også nevnt. Mange har dessuten positive erfaringer med å bruke humor i behandlingen. Det ble blant annet sagt: 

"(...), jeg prøver å få inn litt humor i terapirommet. Jeg kan merke at det er forløsende".  

Fysioterapeutene synes variasjon i arbeidsoppgavene avlaster og inspirerer. De som har muligheter, gir gruppebehandling i tillegg til individuell behandling for å skape variasjon. De prøver også å legge opp arbeidsdagen med passe antall pasientbehandlinger per dag, og ved å ikke behandle de mest krevende pasientene sent på dagen eller før en helg. Små pauser mellom pasientene, lufte i rommet, “riste siste pasienten av seg” eller koble helt av på andre måter trekkes også frem. 

Samtidig beskriver mange at de kommer i bedre kontakt med egne følelser i behandlingene, både under samtalen og i berøringen, og at dette gir styrke og er positivt i pasientmøtene. De synes dessuten at det er meningsfylt og givende å være til stede for mennesker som har det vanskelig. Fysioterapeutene uttrykte dette slik:  

"(…) det er givende å få lov til å kunne være der for folk i vanskelige situasjoner. Det fyller på, og gir mestring, når jeg klarer å være til stede (..) og møte folk der de er".  

Samtidig trekker flere av fysioterapeutene frem at det er viktig å anerkjenne at jobben er tøff, og at ivaretakelse av egne behov som tilstrekkelig søvn og avkobling er nødvendig. Et velfungerende privatliv og et godt sosialt nettverk er også av betydning for å håndtere jobben på en god måte.  

Flere opplever at egenbehandling gir påfyll. Gjennom den blir de mer bevisst egne kroppslige reaksjoner som igjen er nyttig for å sortere hva som er egne og hva som er pasientens reaksjoner. Noen av disse erfaringene ble formidlet slik:  

"(...) Det blir et slags opprydningsarbeid. Da jeg skjønte at tristheten og sinnet ikke nødvendigvis var mitt, kunne jeg puste og bare slippe".  

Fysioterapeutene har også godt utbytte av veiledning. De får da reflektere og ventilere sterke inntrykk samt oppleve anerkjennelse og forståelse. En av fysioterapeutene uttrykte dette slik:  

"(...) jeg får bekreftelse på at jobben er røff, og blir påminnet at det er viktig å ta godt vare på meg selv. (...) Jeg kjenner at jeg har behov for å få opplevelsene ut (…)" 

Et godt kollegialt fellesskap og arbeidsmiljø på instituttet, fungerer også ivaretakende selv om ikke pasienthistorier nødvendigvis blir delt. 

Kurs og faglig påfyll er videre betydningsfylt for egenutvikling og inspirasjon. Traumekurs og årsmøteseminar i regi NFFs faggruppe for psykomotorisk fysioterapi ble trukket frem som eksempler på dette:  

"(...) når jeg har vært på kurs og fått veiledning, og fått flere verktøy, så klarer jeg å møte pasienten som jeg ble så aggressiv av, på en helt annen måte (…)" 

Diskusjon

Hensikten med studien var å belyse hvilke erfaringer psykomotoriske fysioterapeuter har med emosjonelle belastninger i arbeidet, og hvordan de håndterer disse. Funnene viste at fysioterapeutene opplevde jobben som meningsfull og givende, men samtidig emosjonelt krevende og til tider belastende. De beskrev kroppslige symptomer, endret sinnstilstand og en form for emosjonell slitasje som følge av arbeidet. Samtidig trakk de frem ulike selvivaretakende strategier som hadde betydning for å stå stødig i yrket over tid. 

En hovedutfordring for fysioterapeutene var å stå alene i møte med komplekse pasienthistorier, lange behandlingsforløp og høyt arbeidspress. De beskrev hvordan pasientenes uro, smerte og traumehistorier satte spor i egen kropp, blant annet som spenninger i kjeve, bryst og mage, eller uro og skjelvinger. Dette kan forstås gjennom begrepene overføring og motoverføring, der pasientens tidligere erfaringer og følelser aktualiseres i relasjonen til fysioterapeuten, og at fysioterapeuten reagerer med egne kroppslige og emosjonelle responser (10). Fysioterapeuten kan bli følelsesmessig overveldet og brakt ut av balanse, noe som kan oppleves krevende, men samtidig anses som en nødvendig del av det terapeutiske arbeidet. Gjennom å utsette seg for risikoen for å bli vippet ut av balanse emosjonelt, kan man få kontakt med pasientens følelser og bidra til en hjelpsom bearbeidelse av dem (19). I den verbale og kroppslige tilnærmingen i psykomotorisk fysioterapi, med berøring og fysisk kontakt, kan det tenkes at relasjonen som oppstår blir spesielt dyp og nær og at dette kan forsterke slike prosesser (14). Hartley (13) beskriver dette som somatisk motoverføring, der pasientens kroppslige uttrykk kan overføres og oppleves som sensasjoner i terapeutens kropp. Dette perspektivet bidrar til å forstå fysioterapeutenes opplevelse av at pasientens stress gjenspeiler seg i deres egen kropp. 

Slike erfaringer kan også forstås som emosjonelle belastninger (1). Fysioterapeutene må arbeide med å regulere egne følelser samtidig som de utøver terapi, og når kravene til følelsesmessig engasjement blir høye, kan dette føre til slitasje. Balansen mellom å romme nød og intense vonde følelser, og samtidig være i kontakt med egne grenser og refleksjonsevne, er en stor utfordring for terapeuter (20). Flere fysioterapeuter beskrev lavere toleranse for emosjonelle inntrykk utenfor jobben og redusert overskudd til familie og venner. Dette samsvarer med begrepet omsorgstretthet (compassion fatigue), som Figley (16) fremhever som en naturlig reaksjon på vedvarende eksponering for andres smerte og lidelse. Over tid kan dette også utvikle seg til sekundær traumatisering, der terapeuten påvirkes av pasientenes traumer gjennom empati og nærhet (6).

Funnene viste imidlertid ikke bare til belastninger. Flere fysioterapeuter beskrev hvordan de kunne oppleve mestring, styrke og mening i pasientmøtene, særlig når de klarte å være til stede og møte pasientene der de var. Dette peker på en grunnleggende dobbelthet i arbeidet. Den samme nærheten som kan gi slitasje, kan også gi vitalitet og opplevelse av utvikling. Bloom (12) viser til at kroppslige reaksjoner hos terapeuten kan være en ressurs dersom de bearbeides og forstås, fordi de kan berike forståelsen av pasienten. Dette kan igjen ha positive ringvirkninger på behandlingsprosessen. Nyere forståelse av begrepet motoverføring refererer, i samsvar med dette, til et mer sammensatt fenomen som både kan forstyrre og informere terapeutens forståelse for hva som oppstår mellom terapeut og pasient (19). Når vi evner å være oppmerksomme på hva som foregår i oss selv, våre motoverføringsreaksjoner i møte med pasienten, kan dette være en kilde til dypere forståelse (19). Bevissthet rundt dette kan styrke kvaliteten på terapien og samtidig virke selvivaretakende for fysioterapeuten.

Når fysioterapeutene opplever at arbeidet har mening, kan dette fungere som en beskyttelsesfaktor mot belastningene. Humor, variasjon og faglig utvikling ble trukket frem som viktige kilder til energi og mestring, og disse kan bidra til å opprettholde en følelse av mening selv i møte med krevende pasienthistorier (16).

Et annet sentralt funn var at fysioterapeutene tok i bruk ulike selvivaretakende strategier. De trakk fram det å sette grenser for hvilke pasienter de tok inn, bruke humor i terapirommet, skape variasjon i arbeidsdagen, søke egenbehandling og veiledning, samt delta på kurs og faglig fellesskap. Dette kan forstås i lys av resiliens og mestringsteori, der evnen til å finne måter å regulere belastning på er avgjørende for å stå i et krevende arbeid over tid (6). Anstorp & Benum (20) belyser viktigheten av å ha noen som kan veilede og støtte for å kunne stå stødig i den stadig fysiologiske og emosjonelle aktiveringen som arbeidet innebærer.

Samtidig ble det tydelig at ivaretakelsen i liten grad var systematisk organisert, men overlatt til den enkelte terapeut. Dette peker på en utfordring, for når ansvaret for selvivaretakelse individualiseres, kan det oppleves både krevende og til tider bli forbundet med skam (16). Mange av fysioterapeutene fortalte at de måtte bruke tid på å innse at de trengte hjelp eller støtte, og at de selv måtte ta initiativ til å organisere dette. Her kan jobbkrav-ressurs-modellen (17) bidra til forståelse. Modellen fremhever at høye emosjonelle jobbkrav kan føre til utbrenthet dersom de ikke balanseres med tilstrekkelige ressurser som leder- og kollegastøtte, veiledning og faglig utvikling. Når slike ressurser ikke er systematisk tilgjengelige, øker sårbarheten for belastningsreaksjoner.

Flere av fysioterapeutene opplevde leder som fraværende eller perifer, og at de i stor grad fungerte som «sin egen leder». Dette ble opplevd som både positivt, i form av frihet og autonomi, og negativt, i form av ensomhet og manglende støtte. Ifølge arbeidsmiljøloven har arbeidsgiver ansvar for at ansatte ikke blir syke av jobben (7). Det kan derfor argumenteres for at ledere bør ha et mer aktivt ansvar for å sikre strukturer for ivaretakelse, eksempelvis i form av obligatorisk veiledning, regelmessige medarbeidersamtaler og oppfølging av arbeidsbelastning. Forskning viser at ansatte som føler seg sett av sin leder har mindre sannsynlighet for emosjonell utmattelse (6). Dermed kan lederens engasjement i ansattes trivsel og arbeidsvilkår fungere som en viktig beskyttelsesfaktor. 

Metodediskusjon

Det ble etterstrebet å holde hele forskningsprosessen transparent for å styrke både troverdighet og etterprøvbarhet (18). 

Det kan imidlertid påpekes at forfatternes forforståelser kan ha påvirket prosessen. Funnene belyser og domineres av de vanskelige sidene ved arbeidet, og det er gitt mindre plass til det positive og givende med arbeidet. En svakhet videre er at studien ikke innlemmer fysioterapeutenes private forhold. Emosjonelle belastninger i privatlivet vil være av betydning for den enkeltes subjektive opplevelse og erfaring med emosjonelle belastninger (1). Samtidig var hensikten med studien å spesielt fremheve de arbeidsrelaterte aspektene. Det kan i tillegg tenkes at informantene som meldte seg frivillig hadde egenerfaring eller spesiell interesse for temaet, noe som kan indikere at resultatet ikke nødvendigvis er representativt for psykomotoriske fysioterapeuter som gruppe. Andre og eventuelt flere teoretiske perspektiver kunne også vært benyttet som grunnlag for å diskutere funnene. 

Konklusjon

Denne studien har vist at psykomotoriske fysioterapeuter arbeider i et spenningsfelt der nærhet og mening sameksisterer med emosjonell slitasje og kroppslige belastninger. Arbeidet opplevdes både som risikofylt og utviklende.

Funnene understreker betydningen av å anerkjenne emosjonelle belastninger som en integrert del av psykomotorisk fysioterapi. Økt åpenhet, refleksjon og organisatorisk støtte kan bidra til å redusere risiko for slitasje, og samtidig styrke terapeutens opplevelse av mening og mestring.

Referanseliste

1. Buvik MP, Thun S. Kunnskapsoppsummering: Emosjonelle krav og belastninger i yrker som jobber for og med mennesker. Trondheim: SINTEF; 2023. 150 s. Tilgjengelig fra: https://fremtidensarbeidsmiljo.no/kunnskapsoppsummering/

2. Statistisk sentralbyrå. Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø 2019. 2020. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/levekarsundersokelsen-om-arbeidsmiljo-2019

3. Buvik MP, Thun S, Ose SO. Relasjonelle og emosjonelle krav og belastninger i arbeid: En studie om omfang, håndtering og konsekvenser av relasjonelle og emosjonelle krav i arbeidet blant fem yrkesgrupper. Trondheim: SINTEF; 2023. 160 s. Tilgjengelig fra: https://fremtidensarbeidsmiljo.no/wp-content/uploads/2024/01/SINTEF-rapport-2023_Relasjonelle-og-emosjonelle-krav-og-belastninger-i-arbeidet_v2.pdf

4. Ekerholt K. Awareness of breathing as a way to enhance the sense of coherence: patience` experiences in psychomotor physiotherapy. Body, Movement and Dance in psychotherapy. 2011; 6 (2): 103-15. https://doi.org/10.1080/17432979.2011.558789

5. Sviland R, Dragesund T. Pasienter med traumatiserende livserfaringer: En spørreundersøkelse av psykomotoriske fysioterapeuters behandlingsbidrag. Fysioterapeuten. 2025; 4: 30-5. Fysioterapeuten. 2025; 4: 30-5. https://www.fysioterapeuten.no/fagfellevurdert-psykomotorisk-fysioterapi-traumer/pasienter-med-traumatiserende-livserfaringer-en-sporreundersokelse-av-psykomotoriske-fysioterapeuters-behandlingsbidrag/159411

6. Haavik M, Toven S. Ivaretakelse av hjelpere: Er vi ikke betalt for å tåle dette? 1.utg. Universitetsforlaget; 2020. 138 s.

7. Isdal P. Smittet av vold; Om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelpeyrkene. 1.utg. Fagbokforlaget; 2022. 290 s.

8. Dragesund T, Øien AM. Norwegian Psychomotor Physiotherapy: A scoping review.

Fysioterapeuten. 2023; 2(23):20-27. https://www.fysioterapeuten.no/fagfellevurdert-fysioterapi-psykomotorisk-fysioterapi/norwegian-psychomotor-physiotherapy-a-scoping-review/146142

9. Skårderud F, Haugsgjerd S, Stanicke E. Psykiatriboken. Sinn- kropp- samfunn. 1. utg. Gyldendal Akademisk; 2018. 598 s.

10. Schibbye AL. Relasjoner: Et dialektisk perspektiv på eksistensiell og psykodynamisk

psykoterapi. 2 utg. Universitetsforlaget; 2017. 404 s.

11. Rotschild B. Help for the Helper: Self-Care Strategies for Managing Burnout and stress. 1. utg. W.W. Norton & Company; 2006. 253 s.

12. Fletcher S. Touched by Touching: A Hermeneutic Fhenomenological Look at the Experience of Touch for Bodywork Practicioners. Doktorgradsavhandling; 2021.

13. Hartley L. Somatic Psychology: body, mind, and meaning. 1. utg. Whurr Publisihing; 2004. 288 s.

14. Warnecke T. Stirring the depths: transference, countertransference and touch. Body, Movement and Dance in Psychotherapy. 2011;6(3):234-5. https://doi.org/10.1080/17432979.2011.592390

15. Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4. utg. Universitetsforlaget; 2021. 232 s.

16. Figley CR. Treating Compassion Fatigue. 1. utg. New York: Routledge; 2002. 227 s.

17. Bakker AB, Demerouti E. The Job Demands-Resources model: State of the art. Journal of Managerial Psychology. 2007; 22 (3): 309-28. https://doi.org/10.1108/0268394071073311

18. Leseth AB, Tellmann SM. Hvordan lese kvalitativ forskning? 2. utg. Cappelen Damm; 2018. 163 s.

19. Zachrisson A. Motoverføring og endringer i synet på den psykoanalytiske relasjonen. Psykologtidsskriftet. 2008; 45 (8): 939-48. www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2008as07ae-Motoverforing-og-endringer-i-synet-pa-den-psykoanalytiske-relasjone

20. Anstorp T, Benum K. Traumebehandling: komplekse traumelidelser og dissosiasjon. 1.utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2014. 389 s.

© Author(s) (or their employer(s)) 2026. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.