Ni år med oppturer og nedturer

Det er nå vi må ty til en klassiker i sportsjournalistikken; hva føler du nå? Hvordan gjøre opp status etter tre landsmøteperioder – som både startet og avsluttes i bratte bakker?

Kort tid etter at Eilin Ekeland ble valgt til forbundsleder i 2004 ramlet skjelettene ut av skapet. Norsk Fysioterapeutforbund var i et alvorlig økonomisk uføre, med 1,5 millioner i underskudd og nesten ingen egenkapital. Parallelt pågikk konflikten mellom NFF og Faggruppen for manuellterapi, med Peter Chr. Lehne som faggruppeleder. Det endte med full splittelse på årsmøtet våren 2006.

Og nå? Rett før den rød-grønne regjeringen gikk av, anbefalte den autorisasjon for manuellterapeuter og frarådet offentlig spesialistgodkjenning for flere grupper helsepersonell. I vår ble det slutt på monopolet NFF har hatt i takstforhandlingene.

- Hva slags tanker gjør man seg i slike situasjoner?

- Ja, det har vært både oppturer og nedturer. Det har jo hendt, på dårlige dager, at jeg har spurt meg selv hva det har kommet ut av mine ni år som forbundsleder. Heldigvis har vi også positive resultater å vise til. Det vi har fått til er uansett resultat av teamarbeid. Forbundslederjobben er ikke et enmannsshow. Blant de virkelig positive opplevelsene er møter jeg har hatt på arbeidsplasser og i små fora. Mange fysioterapeuter er så engasjerte. Det er imponerende!

 - En sterkere organisasjon

- Hvilke positive resultater vil du framheve?

- NFF er styrket som organisasjon, har en solid økonomi og har hatt en sterk medlemsvekst de siste årene. Nå har vi over 10.000 medlemmer. Et annet konkret resultat er organisasjonsendringene som Landsmøtet nettopp har vedtatt. Allerede tidlig i min tid som forbundsleder mente jeg at det var nødvendig å gjøre relativt store endringer i organisasjonen. Det har tatt tid, men den grundige prosessen har vært helt nødvendig.

- Det er også en del ting medlemmene ikke ser. Vi er mer «på» i dialogen med politikere og andre samfunnsaktører. Mitt inntrykk er at vi blir sett på en annen måte enn før, og at vi har en sterk posisjon hos beslutningstakerne. De oppfatter oss som løsningsorienterte og ser at vi er opptatt av helheten.

- Noe som kan beskrives som en skikkelig opptur?

- Det var stort å få stoppet en videre omlegging av finansieringsordningen. Regjeringen hadde vedtatt en endring, som ikke ble fullført. Vi klarte å få en flertallsregjering til å innse at det ikke var en god idé å fortsette på den veien.

- Kan posisjonen hos politikere og beslutningstakere tolkes som at dere er for «snille» og samarbeidsvillige?

- Nei, jeg mener ikke at vi er for snille og håper heller ikke at medlemmene tror det. Vi er tydelige i vårt budskap når det er nødvendig og finner oss ikke i hva som helst. NFF sa tydelig hva vi mente om at Helse- og Omsorgsdepartementet (HOD) anbefalte autorisasjon for manuellterapeuter og frarådet offentlig spesialistgodkjenning. Men vi må velge våre kamper. Jeg tror ikke det er så lurt i det lange løp å si nei for ofte. I alle fall ikke for NFF, som ikke har den rette kjøttvekta. Det er også mye spill i beslutningsverdenen som ikke er bra. Folk bruker virkemidler som jeg ikke vil kopiere. Dette er mitt ståsted. De nye lederne i NFF må finne sin egen vei.

Økonomisjokk

- Hvordan opplevde du den dramatiske økonomiske situasjonen som kom for dagen i 2005, rett etter at du hadde begynt som NFF-leder?

- På Landsmøtet i 2004, da jeg ble valgt, var det ikke kjent hvor ille situasjonen faktisk var. Men skjelettene ramlet snart ut av skapet. Det var et sjokk, både for meg og styret. Vi måtte først og fremst få kontroll, og den rollen preget hele den første perioden.

- Ble det vurdert å stille tidligere ledelse i NFF til ansvar?

- Den debatten valgte jeg å la ligge, og temaet ble heller ikke formelt diskutert i sentralstyret. For meg var det viktig å få kontroll, styrke økonomien og egenkapitalen, og se framover. Parallelt med dette gikk den interne striden mellom forbundet og Faggruppen for manuellterapi, med Peter Chr. Lehne i spissen. Styret i MT-gruppa nektet å forholde seg til Landsmøtets vedtak om at NFF skulle jobbe for offentlig spesialistgodkjenning for fysioterapeuter. Kunne vi da godta at en gruppe i forbundet jobbet for et så avvikende syn som autorisasjon? Det var en veldig vanskelig balansegang. Etter hvert ble det tydelig at Lehne ikke ønsket å være en del av NFF. Det endte med splittelse våren 2006, da noen manuellerapeuter valgte å melde seg ut. Som forbundsleder ble jeg nesten nektet talerett. Det var helt absurd, men noen hadde nok planene klare for å bryte ut.

Synlighetens problem

- Mangel på synlighet for NFF og fysioterapeutene er en gjenganger. Hvorfor er dette problemet så vanskelig å løse?

- Vi er slett ikke der vi ønsker å være når det gjelder synlighet. Det finns gode forklaringer på hvorfor det er slik, men ingen enkle løsninger. Fysioterapeuter hver for seg gjør en veldig god jobb, men er dårlige til å fortelle andre om det. Man står der alene i klinikken, uten et større tverrfaglig miljø rundt seg. Da må man være ekstra bevisst på å vise seg fram. Mer overordnet er det jo blålys og omsorg som teller mest. Fru Hansens rehabilitering for å unngå sykehjemmet har ikke samme fokus og oppleves kanskje som traust og kjedelig. Vi er jo heller ikke spesielt synlige bare på grunn av yrkesgruppas størrelse. Der har sykepleierne langt mer å slå i bordet med.

- En del fysioterapeuter synes at akademiseringen av faget har gått for langt, og at dette går ut over den praktiske utøvelsen av fysioterapi. Er det en bekymring du deler?

- Når det gjelder fysioterapifaget ute i kommuner og klinikker, er jeg ikke bekymret.  Økonomiske insentiver i utdanningssystemet går imidlertid i retning av at teori og forskning prioriteres framfor praksis. Det er en bekymringsfull utvikling som vi må ha en tett dialog med utdanningene og departementet om. Jeg ønsker meg også flere fysioterapeuter med doktorgrad ute i klinikkene, gjerne i stillinger som kombinerer praksis og fagutvikling/forskning.

- Hvor lenge bør gamle standpunkter få stå, uten å justere eller legge ny strategi?

- Ja, det er nødvendig å tenke nytt, men standpunktet for offentlig spesialistgodkjenning står ved lag. Her skal vi holde trykket oppe helt til den endelige avgjørelsen er tatt. Bakgrunnen for at dette har stoppet opp er en kompleks blanding av politisk spill og rå maktkamp, med LO som en sentral aktør. I det lengste må vi tro på at fornuftige og faglige argumenter vinner fram.

Elsket og hatet

- Hvordan skal fagforeningen NFF forholde seg til den utskjelte driftstilskuddsordningen, som nesten 4000 av medlemmene nyter godt av?

- Den nye regjeringen har varslet at finansieringen av fysioterapi i kommunene skal opp til vurdering. Da må vi være med å tenke nytt. Vi må tørre å stille spørsmålet om dagens måte å organisere pengeflyten i systemet er den beste. Samtidig er jeg redd for kjappe løsninger, uten å se på konsekvensene. Hva er årsaken til de negative utslagene av dagens system; er det selve systemet det er noe galt med, eller er det manglende finansiering og kommunenes opptreden? Alle modeller har positive og negative sider, og vi kan ikke godta og erstatte det vi har med noe som er dårligere. Det må uansett mer penger inn i systemet for at det skal fungere.

- Men er det realistisk å tro at bevilgningene til fysioterapi øker?

- Jeg mener absolutt at overføringene til fysioterapi i kommunene må øke for at dette skal fungere bedre og gi muligheter til flere fysioterapeuter. Kommunene må bruke midlene de har til rådighet på en annen måte. I tillegg er det behov for en diskusjon om sterkere føringer fra regjeringens side, eller om staten skal finansiere rehabilitering og fysioterapi direkte. Kommunene bør dessuten stille krav til fysioterapeutene om faglig ajourføring.

- Dette er et felt som vekker sterke følelser blant NFFs medlemmer. Har du forståelse for det?

- Jeg forstår godt at yngre fysioterapeuter er frustrerte over at de ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Men jeg blir veldig provosert av utsagn som at fysioterapeuter med driftsavtale «sitter og ruger på tilskuddene sine». Er det noen som ville finne på å si at ansatte i kommunene «ruger på stillingene sine», selv om de har vært der i 20 år? Neppe.

– Må kunne samarbeide

– Er organiseringen av NFF optimal når det gjelder ulikhetene mellom privatpraktiserende og ansatte fysioterapeuter?

– Det mest ødeleggende ville være om ansatte og privatpraktiserende ikke klarte å samarbeide. Vi har hele bredden av fysioterapifaget i NFF, og det gjør oss sterke. De aller fleste problemstillingene vi jobber med er uavhengig av jobbtilknytning. Samtidig er det uproblematisk at privatpraktiserende, som jobber alene eller i små klinikker, må ivaretas på en annen måte enn de som er ansatt i større virksomheter.

- Hvor står Norsk Fysioterapeutforbund og Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund om ti år?

- Da håper jeg inderlig at vi er en felles organisasjon. Vi snakker sammen og er faktisk enige om nesten alt. Da er det uforståelig at vi ikke kan være i ett forbund.