Rehabiliteringsarbeid i praksis
Utviklingen i samfunnet går fort. Dagens helsetjeneste henger allerede etter, ifølge stortingsmelding 26; Fremtidens Primærhelsetjeneste- nærhet og helhet: ”Mange brukere har behov for flere tjenester samtidig og over lang tid. Det er derfor behov for mer teambasert tjenesteyting og en flerfaglig tilnærming for å skape helhet og kontinuitet.”
Utdanningene har mål om å forberede studentene sine på framtidens helsetjenester. Ved NTNUs Bachelor i Fysioterapi er det et tydelig fokus på rehabilitering/habilitering, folkehelsearbeid og tverrfaglig samarbeid i 6. semester. Kunnskapsoverføring skjer kontrollert i skolens rammer etter nøye utarbeidete læreplaner. I praksis er kunnskapen som overføres noe mer ukontrollert. De praksisplassene som møter oss former oss som framtidige yrkesutøvere, både ved å gi oss erfaringsbasert kunnskap og ved å forme oss som personer. Teorien blir til praksis, og virkeligheten realitetsorienter teoriens gode intensjoner. Er det ikke da viktig å lure på hva slags fysioterapeuter praksisplassene skaper?
Flerfaglighet, tverrfaglighet, samordning og samarbeid, alt dette tilpasset et koordinert og individualisert løp. Ved å prate om det kan man lære teorien, ved å praktisere det kan man lære ferdigheten. For å praktisere må studentene inn i praksisarenaer som gjør det, som har begynt å integrere framtiden i arbeidsplassen, selv om de kanskje ikke lykkes med alt. Om søylebehandling ikke er morgendagens metode bør studentene ha opplevd en annen arbeidsmåte. Men praksisplasser i rehabilitering mangler. 59% av studentene i årets avgangskull oppgir å ha vært på en praksisplass der de har opplevd helhetlig tverrfaglighet. I 6. semester fokuserer læreplanen på helheten, men kun 9 av 45 av praksisplassene dette semesteret var på en institusjon med spesialisert rehabilitering. Kan vi være fornøyde når teorien ikke får prøves ut i praksis?
Kort tid
Tre år er kort tid. Kort tid til å tilegne seg kunnskap, modne og ha en opplevelse av mestring i et komplisert fag som fysioterapi. Komplisert på en slik måte at det er få absolutte retningslinjer, diskusjoner over riktig praksis og at det meste tilsynelatende er individuelt. I tillegg er fantasien begrensende når vi skal se for oss pasienten i ferdighetstimene. Praktisk erfaring med pasientgruppene gir oss grunnleggende klinisk ferdighet og trygghet til senere pasientmøter. Framtidens pasienter er spådd til å være rehabiliteringskandidater, med systemsykdommer som svekker funksjonsevnen. Rehabilitering er ikke lenger synonymt med institusjoner, som vil si at de fleste av oss bør være godt rustet til å møte dette uansett hvor vi jobber. Godt rustet med ferdigheter, både på det kliniske, men også i tverrfaglig samarbeid.
Fremtidens tankegang
”Dagens tjeneste er i for liten grad utformet til å møte dagens og morgendagens behov.” (St.meld. 26). Forandring skal skje, og det raskest mulig. Et steg i riktig retning kan være å gi studentene opplevelser fra praksissteder som ivaretar framtidens tankegang. Da innarbeides ferdighetene som kreves av oss i politiske føringer på lik linje som undersøkelse, tiltak og klinisk resonnement.
Synniva Katharina Sverresson, fysioterapeutstudent ved NTNU
