
- Samer snakker ikke om helse og sykdom
Samer ønsker ikke å prate om sykdom, heller ikke med legen sin. Dette fører ofte til kulturkollisjoner i helsevesenet, viser ny forskning ved Universitetet i Tromsø.
Berit Andersdatter Bongo avsluttet nylig sin doktorgrad ved Det helsevitenskapelige fakultet i Tromsø. Hun forteller at samer ikke nødvendigvis snakker om helse. Man skal ikke snakke om det som er trist og utlevere seg selv.
-Det har ingenting med tabu eller skam å gjøre, men det handler om at man ikke skal belaste andre med sine problemer. Man skal ha styrken til å bære dem selv, sier Bongo i et intervju på uit.no.
Hun har intervjuet 21 samisktalende samer i Finnmark, og funnene er sammenfallende. Hun understreker at det ikke tas sikte på å generalisere funnene til alle samer.
Taust og indirekte
Resultatene viser at hvis en samisk person blir syk, blir omsorg gitt av familiemedlemmer uten at det blir bedt om det, og uten at man snakker om sykdommen. Samer nærmer seg helse og sykdom på tause og indirekte måter. Nærhet og taushet betraktes som god og passende kommunikasjon.
– Å snakke åpent om sykdom betraktes som upassende. Problemene skal få være i fred, sier Andersdatter Bongo. Hun mener at helsepersonell må ha observasjonsevnen på topp overfor denne gruppen med pasienter.
– De sier ting indirekte og aldri direkte. Derfor må man se bak ordene. Legen kan ikke forvente at pasienten skal utlevere alt selv. Derfor må de nesten se med røntgenblikk på pasienten, høre godt etter og observere. De må bruke tid selv om det er akutt. Hvis ikke kan det i verste fall bli stilt gal diagnose.
Kunnskap om forskjeller
Hun er opptatt av at den samiske pasientgruppen skal bli møtt på en likeverdig måte, og at helsepersonell skal vite om disse forskjellene i kulturen.
Ifølge Andersdatter Bongo aksepterer de i samisk kultur det som skjer på en annen måte enn i den norske kulturen. De overgir seg til naturens gang. Her blir det fort kulturkollisjoner i møte med det norske helsevesenet. Diagnostiske sykdomsbegreper avvises som dømmende.
– Mine informanter stilte spørsmål til hvorfor man måtte fortelle pasientene om diagnose og forventet levetid. Spesielt innenfor kreftomsorgen. For dem er det harde og dømmende ord. Hvis kroppen ikke har det bra, så venter man og ser. De gjør seg ikke til herre over kroppen. Der er det andre ting som styrer.
Les mer: www.uit.no