Tok de tillitsvalgte med til fjells

– Noe av det vi har fått til i Region Vest er å rekruttere folk og greie å beholde dem, sier Kleiveland før hun tar en ny bit av bagelen med gravlaks.

Kleiveland sitter som leder i region Vest ut året. Da gir hun seg etter mer enn 10 år ved roret.

Rundt oss fylles restauranten av lunsjgjester. Ute haster folk over Jernbanetorget, inne skjenker kelneren vann i glassene våre.

Omgivelsene står i sterk kontrast til NFF Region Vests samling for tillitsvalgte i Årdal helgen før.

– Møtelokalene vi hadde leid nede i bygda, viste seg å være dobbeltbooket. Derfor endte vi opp på en fjellgård i stedet, forteller Kleiveland.

For å komme seg til Avdalen Gard måtte de ni deltakerne ta beina fatt.

Etter en times gange i til tider bratt og ulendt terreng («god trening!»), var de fremme ved helgens destinasjon.

– Gården var gammel og hadde utedo, men også oppvaskmaskin. Flere steder var det stappet aluminiumsfolie mellom gulvplankene, trolig for å holde musene ute. Hun som sov alene på stabburet våknet likevel av at det krøp og krafset i den tomme nabosenga, forteller Kleiveland, ikke uten en viss fryd.

Samlet troppene

Turen til Årdal var noe styret i Vest hadde snakket om lenge.

– Vi i styret har knyttet tette bånd både til delegatene og valgkomitéen. Derfor bestemte vi oss for å invitere alle sammen, i tillegg til sentrale tillitsvalgte fra regionen vår, sier hun.

Å samle troppene er en tradisjon hun har tatt med seg fra den tidligere avdeling Hordaland. Før landsmøter, i arbeid med saker til Landsmøtet eller større høringer, pleier delegatene, faggruppemedlemmene og sentrale tillitsvalgte i regionen å møtes på forhånd.

– Jeg opplever dette som veldig konstruktivt. Det var en oppdatering i sanntid av hverandres virkelighet og hva vi står i til daglig, sier hun.

– Turer som den til Årdal handler egentlig om å legge til rette for økt forståelse og samarbeid mellom tillitsvalgte på ulike nivåer i regionen

Foto: Tone Elise Eng-Galåen / Fysioterapeuten

En av hovedoppgavene til regionene er å drive påvirkningsarbeid lokalt. Da er det en fordel å ha et godt nettverk å spille på de gangene man trenger noen å rådføre seg med.

– Når folk kjenner hverandre fra før er det enklere å ta en telefon, også på tvers av kommuner og helseforetak. Vi har blitt flinke til å bruke hverandres nettverk.

Nettverksbygging kan også resultere i at ordføreren i nabobygda stikker til fjells en lørdag formiddag for å snakke med tillitsvalgte fysioterapeuter på tur om nedleggelsen av den ortopediske avdeling ved Lærdal sykehus. Ordfører i Lærdal, Audun Mo, ble på fjellgården i et par timer og fortalte om den politiske prosessen og kontakten kommunen hadde hatt med Helse Vest.  

– Som tillitsvalgte for fysioterapeutene i regionen var det både interessant og svært relevant. Når vi først hadde en ordfører tilgjengelig, benyttet vi i tillegg anledningen til å snakke om effektiv politisk påvirkning. Han hadde også tatt med seg Zalo som vi manglet, og tannbørste til meg, for den hadde jeg glemt, smiler Kleiveland.  

Rom til å være seg selv

– Hvordan jobber dere for å rekruttere og holde på tillitsvalgte?

– Først og fremst ved å la folk få være seg selv. Som regionleder har det vært viktig for meg å spørre nye tillitsvalgte om hva som engasjerer dem og hvordan de ønsker å bidra. Alle tillitsvalgte, helt opp til forbundslederen, er vanlige mennesker. Det er ingen grunn til nesegrus beundring og respekt. Vær deg selv, og husk at ingen spørsmål er for dumme. Alle har begynt et sted, sier hun.

Man skal heller ikke kimse av at det kan være gøy å være tillitsvalgt. Engasjementet er det i alle fall ingenting å si på.

– Da vi fortsatt satt og diskuterte fysioterapi halv elleve lørdag kveld, tenkte jeg at vi kanskje skulle finne på noe annet å snakke om. Men det er jo et godt tegn, det er det. Og det var mye spøk og latter helgen igjennom, legger hun til.

Lørdag morgen delte deltakerne seg i tre grupper og dro ut på tur. Hver gruppe fikk en problemstilling å jobbe med underveis, en av dem handlet om fysioterapeutens rolle i fremtidens helsevesen.

- Dette er noe vi må snakke om. Jeg mener det er viktig at vi som utøvere av faget har en noenlunde felles forståelse av hva det vil bety å være fysioterapeut i årene fremover, sier hun.

Vil investere i funksjon og forebygging

Kleiveland ser for seg en fremtid der fysioterapeuters kompetanse er en selvfølgelig grunnstein i helsevesenet.

– De som forvalter fellesskapets midler, må innse at å investere i innbyggernes funksjon gir bedre helse og livskvalitet. Det er også svært god samfunnsøkonomisk forvaltning. Det er dit vi må, sier hun.

– Vi må få ressurser nok til å sette inn tiltak før funksjonsfallet blir for stort, og ikke minst til å jobbe helsefremmende og forebyggende. Den nylige rapporten «Verdien av fysioterapi» er et steg i riktig retning. Nå må vi fortsette å dokumentere verdien av det vi gjør og ufortrødent formidle det videre til beslutningstakerne. 

Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) har i lang tid jobbet for henvisningsrett og en spesialistordning for fysioterapeuter. Kleiveland mener begge deler kan ha positive sider.

– Jeg mener det er naturlig med en begrenset henvisningsrett for fysioterapeuter. At fysioterapeuten må henvise pasienten som trenger bildediagnostikk til fastlegen for at fastlegen skal henvise videre, er dobbeltarbeid.

Hun mener også at en spesialistordning kan bidra til økt anerkjennelse av fysioterapi som fag. Samtidig varierer behovet for spesialisert kompetanse mellom ulike deler av landet.

– I region Vest har vi mange små kommuner med få fysioterapeuter. Der trenger vi først og fremst generalister som kan behandle både slagpasienten og pasienten med ligamentskade i ankelen etter fotballtrening.

På mindre steder kan det være en styrke å kunne jobbe bredt, både med ulike helseplager og med ulike aldersgrupper, mener hun.

– Ikke alle vil ha henvisningsrett, og ikke alle ønsker å spesialisere seg. Derfor bør det heller ikke bli en plikt for alle fysioterapeuter, men heller en mulighet for dem som vil.

Advarer mot å bli en pleieressurs

Oppgavedeling i helsevesenet er i vinden. Nylig skrev Fysioterapeuten om Stavanger kommune, som innfører en ny modell for hjemmetjenesten. Der skal fysioterapeuter inngå i kartleggingsteamene som tar imot alle nye brukere.

– Jeg er i utgangspunktet positiv til at fysioterapeuter skal inn på flere arenaer, og intensjonen er god. Men slik jeg forstår det, er alle i teamene satt på ulike pleie- og medisinkurs. Hvis dette er en måte å skaffe nok hender til stell av pasienter på, er jeg virkelig imot. Har vi først havnet utpå en slik galei, blir det veldig vanskelig å snu, sier Kleiveland.

Hun understreker at fysioterapeuter også i fremtiden skal samarbeide med andre helseprofesjoner, gjøre felles vurderinger og foreslå tiltak på bakgrunn av tverrfaglig samarbeid. Samtidig må fysioterapi være en tydelig profesjon med en tydelig kompetanse.

– Vi må få gjøre de oppgavene vi kan og gjør best. Det betyr ikke at vi skal la være å utvikle oss i takt med samfunnsutviklingen. Tvert imot. Men det betyr heller ikke at vi skal settes inn som ekstraressurs i pleie og stell fordi det er kritisk mangel på folk. Vi som er fysioterapeuter, skal bidra tidligere i forløpet. Vårt mandat er å utsette folks behov for pleie. Det er på dette området vårt bidrag vil monne for samfunnet på lang sikt.

Kleiveland etterlyser flere fysioterapeuter som ønsker å ta del i beslutningsprosesser.

– Engasjer deg i lokalpolitikken, eller jobb for en posisjon i kommuneadministrasjonen. Vi fysioterapeuter er veldig opptatt av kvalitet tjenesten og hvordan vi utøver oppgavene våre overfor pasienten. Men vi er så og si fraværende når de samme tjenestene planlegges på systemnivå. For å sikre at fysioterapiperspektivet blir ivaretatt, er det viktig å bidra til utarbeidelsen av saksgrunnlaget for administrative ledere i kommunene. Vi må ha flere fysioterapeuter som tenker kvalitet også på dette området, det kan ikke NFF klare alene.

Tillitsvalgte og andre engasjerte fysioterapeuter i kommunene kan oppleve at arbeidet de legger ned på system- og organisasjonsnivå, ikke fører frem. Da mener Kleiveland at forbundet må støtte dem og minne dem på hvorfor innsatsen er viktig

– Før en diskusjon er avsluttet i en kommune og beslutningen tatt, kan det ha gått mange år. Hvis resultatet skal være fordelaktig for fysioterapeuter, er det viktig at fysioterapeuter er representert gjennom hele prosessen. Vi må støtte flere i å stå i slike påvirkningssituasjoner, sier hun.

Vil spisse budskapet

– Hvis du var forbundsleder i et år, hvilke grep ville du tatt for å løfte organisasjonen og faget?

– Det er ikke et enkelt spørsmål. På den ene siden kan det hende at vi må bli en smule mer populistiske for å spisse budskapet. På den andre siden synes jeg at noe av det fine med fysioterapeuter er at vi er opptatt av å være etterrettelige og skikkelige, og vegrer oss for å gjøre nettopp det.

Hun mener alt står og faller på hvor tydelig fysioterapeuter greier å formidle verdien av hva fysioterapeuter kan bidra med, og hvorfor faget er så viktig for samfunnet.

– For min del handler det om en oppriktig tro på at fysioterapeuter sitter på mange av løsningene fremtidens innbyggere trenger. Hos fysioterapeuten er du ikke enten frisk eller syk. Du er en person med én eller flere funksjonsutfordringer, og noen av disse skal du kanskje leve med resten av livet. Hvis målet er at flest mulig skal kunne fungerer i arbeid og klare seg selv hjemme så lenge som mulig når de blir gamle og skrøpelige, er det nettopp her vår kjernekompetanse ligger: i å forebygge funksjonsfall og bevare selvstendighet, avslutter Kleiveland.