Helsefremming, forebygging og fysioterapi for fremtiden

Skrevet av Marianne Eliassen, Ragnhild B. Håkstad, Filip Maric og Liv Johanne Nikolaisen, alle fra Institutt for helse og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet.  

I en meningsytring i Fysioterapeuten av Martin M. Hellevik og Joakim M. Halvorsen første februar i år, stiller de spørsmål ved om helsevesenet skal ha som oppgave å holde friske mennesker friske, og om fysioterapeuter skal bruke tid på å motivere friske mennesker til å bli mer fysisk aktive. 

Fysioterapi er en profesjon med et tydelig samfunnsmandat, finansiert av skattebetalerne, og det er dermed naturlig at vi gjør kontinuerlige vurderinger av hvordan profesjonen vår kan utvikle seg i takt med samfunnets behov. Vi skal tilpasse oss og bidra der vi kan gjøre en forskjell. Men Hellevik og Halvorsen mener at helsefremmende og forebyggende arbeid er oppgaver som bør ivaretas av andre enn fysioterapeuter, for å unngå at faget vårt vokser «over sine breddegrader». Vi mener at bekymringen deres er dårlig begrunnet og bygger på flere feilaktige premisser.

Premiss 1: Fysioterapiprofesjonen er i ferd med å bli for stor

I ytringen hevdes det at fysioterapiprofesjonen er i ferd med å vokse seg for stor, og at dette kan gjøre den sårbar. Om de mener at vi er for mange, at vi har for mange oppgaver, eller er på for mange arenaer er uklart. Uavhengig av tolkning så finner vi ikke reelt belegg for premisset. Tvert imot peker framskrivninger, blant annet fra Helsepersonellkommisjonen, på at det vil være behov for flere fysioterapeuter i fremtiden, ikke færre (1). Har faget blitt for bredt og står det i fare for å ødelegges? Kanskje er det de komplekse utfordringene samfunnet står ovenfor som får forfatterne til å tenke at vi må konserveres og vende tilbake til noen avgrensede “kjerneområder”. Å påstå at profesjonen er «for stor» uten å vise til konkrete data eller analyser, fremstår derfor som en ubegrunnet bekymring. Vi mener at fysioterapeuter har unike kunnskaper og kompetanser som gjør oss til en viktig profesjon som kan bidra i å møte utfordringene på en effektiv og bærekraftig måte. Snarere enn å være for store, er vi for få med tanke på de komplekse samfunnsutfordringene vi står overfor.

Premiss 2: Fysioterapeuter "påtar seg" flere oppgaver enn vi får tildelt

Forfatterne er bekymret for at fysioterapeuter er i ferd med å bli en hovedaktør innen primærforebygging, og antyder at dette setter oss i fare for å vokse for mye. Her er det viktig å nyansere. Fysioterapeuter har en naturlig rolle i forebyggende arbeid, men dette skjer i samarbeid med andre aktører som skoler, idrettslag, frivillige organisasjoner og treningssentre. Det er lite grunnlag for å hevde at fysioterapeuter dominerer dette feltet, og med et uhåndterbart ansvar vi ikke har forutsetning for å forvalte.

Videre hevder Hellevik og Halvorsen at kompetansen fysioterapeuter har med seg i form av studiepoeng fra utdanningen særlig dekker fagfeltene anatomi, patologi, bevegelseslære, behandling og rehabilitering. Forfatterne spør om man trenger denne kunnskapen for å drive primærforebygging med fokus på fysisk aktivitet. Svaret er for så vidt ja. Men vi trenger også mye annen kunnskap og kompetanse. Norske fysioterapeututdanningers innhold er regulert gjennom “Forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapeututdanning”. Allerede i Forskriftens formålsparagraf står det at fysioterapeuter i tillegg til individrettet behandling skal «bidra på gruppe- og systemnivå for å fremme folkehelsen og samfunnets bærekraft» og «bidra med kompetanse i tverrfaglige og målrettede samarbeidsprosesser innenfor helse- og omsorgssektoren og i andre sektorer» (2, §2). Samfunn og folkehelse er derfor ett av de åtte definerte kompetanseområder i utdanningen, og ferdige kandidater skal ha bred kunnskap om bevegelse, aktivitet og deltakelse som helsefremmende og sykdomsforebyggende tiltak. De skal også ha innsikt i hvilken betydning meningsfylt aktivitet og arbeidsdeltakelse har og sammenhenger mellom helse, utdanning, arbeid og levekår. De skal kunne planlegge og gjennomføre tiltak som fremmer god folkehelse, arbeidsinkludering og sosial deltakelse i et mangfoldig samfunn. Å sikre tilstrekkelig fysisk aktivitet i befolkningen er dermed bare ett av mange virkemidler i folkehelsearbeid, noe som kommer tydelig fram i Forskriften.

Forfatterne foreslår at andre aktører, som idretten, skolen og frivilligheten, både bør ta ansvaret og få mer ressurser til å jobbe forebyggende. Det er ikke en uvanlig strategi å peke på andre når ansvar skal fordeles, men det er ikke tilstrekkelig. Dersom vi skal lykkes med å sikre bedre helse for befolkningen, kan vi ikke kreve at andre skal ta ansvar alene. Helsefremmende og forebyggende arbeid krever fellesskapsløsninger. Det er et arbeid og et samfunnsansvar som angår mange, både i og utenfor helsevesenet, inkludert oss fysioterapeuter.

Premiss 3: En dikotom forståelse av helse og sykdom

Forfatterne antyder at helsetjenesten generelt, og fysioterapeuter spesielt, ikke bør ha ansvar for «å holde friske mennesker friske», men heller prioritere ressursene på syke pasienter. Dette premisset bygger på et utdatert syn på helse og sykdom som en enten-eller-dikotomi. Helse er et omdiskutert begrep og en gjensidig utelukkende kategorisering av «syke» og «friske» har blitt omfattende kritisert og anses i dag som mer eller mindre avleggs. Samtidsforståelser av helsebegrepet er i større grad preget av en salutogen forståelse, hvor man kan tenke seg at et hvert individ til enhver tid beveger seg langs et kontinuum mellom uhelse og helse (3). Hva som avgjør at man beveger seg i retning helse eller uhelse, påvirkes av mange faktorer og erfaringer i menneskers liv (3). Gjennom en slik forståelse kan man argumentere for at helsefremmende og forebyggende tiltak nettopp handler om å styrke faktorene og erfaringene som bidrar til bedre helse i befolkningen, både hos mennesker med og uten etablert sykdom i biomedisinsk forstand.

Vi lever i en tid der barn og unges oppvekst preges av økt skjermbruk, inaktivitet, psykiske vansker og utenforskap. Hvis vi skal følge logikken til Hellevik og Halvorsen, vil fysioterapeuters viktigste bidrag være å behandle enkeltindividets kroppslige plager som følge av disse faktorene. Vi vil utfordre dette ståstedet. Fysioterapeuter har kunnskap om hvordan kropp, helse og funksjon er noe mer enn fysiologiske responser av fysisk aktivitet (4). En velfungerende kropp – og opplevelsen av den - handler om å være motivert for å ta den i bruk på ulike måter, inne og ute, på skolen og i fritiden, i gode sosiale felleskap der man får oppleve mestring på tvers av ferdighetsnivå (4). Hvis vi lykkes med å spre denne kunnskapen i barnehager og skoler, i dialog med barn, unge, foreldre og idrettslag så kan vi kanskje utgjøre en forskjell, både for fysioterapi som fremtidsrettet profesjon, og for barn og unges oppvekst og fremtidige helse.

Premiss 4: Kjernen i fysioterapi

Hellevik og Halvorsen refererer til David A. Nicholls og hans bok «The End of Physiotherapy» for å argumentere for at fysioterapien må utvikles for å overleve som profesjon. De foreslår å «verne om det essensielle, det unike – kjernen» i fysioterapifaget. Det er uklart hva denne unike kjernen i faget omfatter, også ifølge forfatterne selv. Men det er åpenbart at de ikke viser til helsefremming og forebygging, til tross for at dette er en forskriftsbestemt del av fysioterapeututdanningen.

Slik vi forstår Nicholls så strider hans budskap mot – og er ikke egnet som et argument for – å snevre inn og rendyrke fysioterapi i sin mest tradisjonelle form. Boken handler nettopp om at fysioterapi i sin historiske og biomedisinske ramme er en for snever måte for profesjonen å fortsette å jobbe på. Nicholls argumenterer for at vi som profesjon heller må tenke nytt omkring hvordan vi utøver faget og samfunnsoppdraget for å skape bedre helse for befolkningen, før den oppstår. I samarbeid med Nicholls og i tråd med mange andre internasjonale kollegaer har vi også argumentert for at det å avgrense fysioterapeutens rolle til kun å behandle syke pasienter, slik Hellevik og Halvorsen antyder, neppe vil være løsningen for fremtidens samfunnsutfordringer. Tvert imot – fysioterapeuters nytenkning og bidrag i folkehelse, helsefremmende og forebyggende arbeid kan være nettopp det vi bør gjøre mer av (5,6).

Helsefremming, forebygging og folkehelse – et mulighetsrom for fysioterapeuter

Vår atferd bestemmes ikke kun av individuelle valg, men påvirkes av vår sosiale og kulturelle bakgrunn, av ressurser, økonomi, tidligere erfaringer, av omgivelsene, miljøet og infrastrukturen og mer. I samarbeid med andre faggrupper på tvers av sektorer, er vår kompetanse viktig i arbeidet med å skape rammebetingelser som bidrar til bedre helse på samfunnsnivå. Det er ikke et spørsmål om å vokse seg for stor, men om å tilpasse seg samfunnets behov og bidra der vi kan utgjøre en forskjell. Dette er ikke bare en faglig vurdering, men også en villet politikk som er forskriftsforankret: [Fysioterapeututdanningen skal] «bidra til at kandidaten har en tydelig profesjonsidentitet» og «kan delta i utviklingen av fysioterapi som kunnskapsfelt, for å møte samfunnets eksisterende og fremtidige behov» (Forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapeututdanning, 2025). I stedet for å hjelpe enkeltindivider med sine sykdommer, kan vi være med på å skape rammer som kan gi bedre helse for hundrevis, tusenvis, og kanskje enda flere enn det.

Referanser

1. NOU 2023: 4. Tid for handling — Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Helse- og omsorgsdepartementet. 2023. Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-4/id2961552/

2. Forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapeututdanning. 2025. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2025-07-04-1485

3. Antonovsky, A., & Sjøbu, A. Helsens mysterium: den salutogene modellen. Gyldendal akademisk. 2012.

4. Cairney, J., Dudley, D., Kwan, M., Bulten, R., & Kriellaars, D. Physical Literacy, Physical Activity and Health: Toward an Evidence-Informed Conceptual Model. Sports Medicine. 2019;49(3), 371-383.

5. Magnusson, D. M., Eisenhart, M., Gorman, I., Kennedy, V. K., & Todd. Adopting Population Health Frameworks in Physical Therapist Practice, Research, and Education: The Urgency of Now. Physical Therapy. 2019;99(8), 1039–1047. https://doi.org/10.1093/ptj/pzz048

6. Maric, F., & Nicholls, D. A. Paradigm shifts are hard to come by: looking ahead of COVID-19 with the social and environmental determinants of health and the UN SDGs. European Journal of Physiotherapy. 2020;22(6), 379–381. https://doi.org/10.1080/21679169.2020.1826577