Er disse gutta seriøse eller tendensiøse? Les meningsinnlegget fra to i Tromsø

Fysioterapeutens podcast om psykomotorisk fysioterapi – seriøst faglig bidrag eller jazzing med gutta?

Anne Gretland, førstelektor og fagansvarlig for masterstudiet i psykiatri og psykosomatisk fysioterapi, UiT Norges arktiske universitet.

Mari Norrøne, psykomotorisk fysioterapeut, Ahus, Nevrologisk avdeling, poliklinikken Helse i Arbeid og veileder ansatt ved masterstudiet i psykiatri og psykosomatisk fysioterapi, UiT Norges arktiske universitet.

Tidsskriftet Fysioterapeutens podcast ved programvertene Martin Moum Hellevik og Joakim Moestue Halvorsen (heretter HH) har satt seg fore å diskutere «utfordringene profesjonen vår har som følge av kunnskapshull, opprettholdelse av tradisjonelle behandlingsmetoder med svak evidens og manglende evne til implementering av nyere kunnskap» (1). De anser altså tradisjonelle behandlingsmetoder som et problem dersom det ikke finnes evidens for effekt, og de forutsetter at fysioterapeuter har manglende evne til å implementere ny kunnskap. Hvordan framstilles så norsk Psykomotorisk fysioterapi (NPMF) av HH (2) ?

Kilde- og kunnskapshull i podcasten

HH innleder med å hylle sin egen historieresearch (2) – som viser seg begrenset til én eneste kilde (3), og til perioden 1947-1953. HH begrunner dette historiske utsnittet med at «de her åran er så veldig gjeldanes for fagfeltet slik det utøves i dag» (2). Kilden HH refererer til, er en antologi utgitt på engelsk i 2012 (3), men som ifølge denne bokas baksidetekst er en lett redigert utgave av en bok fra 1997 (4). Boka er altså i hovedsak skrevet for nær 25 år siden, av en liten gruppe psykomotorikere og én psykiater. HH begrunner ikke valget av kilde, de utøver ingen form for kildekritikk, og de kontekstualiserer heller ikke kilden til annen litteratur om NPMF. Men HH mener seg altså kvalifisert til å si noe om hvordan NPMF utøves i dag. Det er selvfølgelig dypt problematisk. Hvordan kan de forsvare å trekke slutninger om praksis, prinsipielt kjennetegnet av å være situert, kompleks og flertydig, basert på én skriftlig framstilling? Hvordan forsvarer de å generalisere fra historie til nåtid, eller fra én forfattergruppe, til et helt fagfelt?

Mangelfullt kildegrunnlag til tross; HH har sterke meninger om NMPF som fagtradisjon og praksis og bruker sykdomsmetaforen «betent» (2) for å betegne det de ser som problematiske sider ved NPMF i dag.

NPMF – i mester-svenn-pedagogikkens vold?

Et betent område i NPMF er ifølge HH at kunnskapsoverføring i NPMF foregår ved, og er begrenset til, og av, mester-svenn-pedagogikk der kunnskapen går i arv fra generasjon til generasjon i Norge (2). Framstillingen er fjern fra en virkelighetsbeskrivelse av de siste 25 års utdanning i NPMF. Kort fortalt: Utdanning i NPMF foregikk først i form av kursrekker og veiledning, som ble administrert av Norsk Fysioterapeutforbund fra begynnelsen av 1960 -tallet (5). Opplæringen var primært metodeorientert, med omfattende undervisning i spesifikke undersøkelses- og behandlingsmetoder. Programmet oppmuntret imidlertid verken til kritisk refleksjon, som er vanlig i akademiske tradisjoner, og ga heller ikke de kvalifikasjonene som krevdes av profesjonelle i et endret helsevesen. Utover på 1980-tallet mente mange at det var på tide å overføre ansvaret for videreutdanning i bl.a. psykomotorisk fysioterapi til høyskolene og sette den fagspesifikke metodeundervisningen inn i en større sammenheng (5). Thornquist skriver imidlertid at flere toneangivende fagpersoner ikke hadde tillit til at det faglige innholdet ble ivaretatt hvis ikke faggruppene beholdt grepet om utdanningene (5). Mange års feider og omfattende utredningsarbeid endte allikevel med at det fra 1990-årene ble arrangert videreutdanningsopplegg ved fysioterapihøyskolene (5). Videreutdanning i NPMF ble etablert ved Høgskolen i Oslo fra 1994, senere også ved høgskolen i Tromsø og Høgskulen på Vestlandet. Ved disse utdanningene tok en selvfølgelig et bredere spekter av læringsformer i bruk, og utvidet tilfang av teori og kunnskap relevant for praksisfeltet. Utdanningene er også utviklet i samsvar med endringer i gradsstrukturen for høyere utdanning. Med utvikling til masterstudium fra 2010, kunne en også øke vektlegging av vitenskapsrelaterte emner betydelig. Fra 2016 har utdanning på masternivå vært krav for å få takstkompetanse i NPMF.

Sammenfattet innebærer dette at HHs påstand om at kunnskapsformidling i NPMF-tradisjonenforegår etter mester-svenn-prinsippet er utdatert og misvisende.

Podcastens behandling av forskning i NPMF

HHs «gjennomgang» av NPMF er svært begrenset og mangelfull også når det kommer til forskning på området: ett litteratursøk i én database, på engelsk – til tross for at de selv påpeker at NPMF er en særnorsk tradisjon. Litteratursøket deres utelater et ti-talls kvantitative artikler, rundt 70 kvalitative artikler, nær 200 master- og doktorgradsavhandlinger, bøker og bokkapitler ─ både på norsk og engelsk.

To kvantitative effektstudier er de eneste som har fanget HHs interesse. Ut over å diskutere metodiske utfordringer ved studiene, problematiserer de også noen begrensninger ved slike studier – men uten at det synes å rokke ved deres syn på RCT-studier som en gullstandard for forskning på effekt. Mangel på (gode) RCT-studier av effekt løftes da også fram fram som det andre sentrale ankepunktet mot NPMF. Vi vil derfor minne om podcastens episode 2, Replikasjonskrisen, der HH selv diskuterer fallgruver og begrensninger ved å anvende positivistiske og kvantitative prinsipper i forskning som gjelder menneskelige anliggender (6). Pasientgruppen psykomotorikere møter i praksis, sliter med smerte og funksjonsforstyrrelser som vanskelig lar seg gripe av et forskningsideal om kvanitifisering og objektivisering, og slike vitenskapelige undersøkelser har så langt bidratt lite til å kvalitetssikre behandlingen av disse lidelsene. Det er lite hjelp å finne i en forskning hvis ideologi er å splitte opp og redusere sammensatte fenomen til håndgripelige og sammenliknbare størrelser ─ den representerer en form for kunnskap som er utviklet på andre premisser enn det som gjelder i pasientens og praksisfeltets virkelighet (7). På denne bakgrunnen er det beklagelig at HH velger å overse kvalitative forskningsarbeider som har bidratt til teoriutvikling på fagområdet, og studier som omhandler pasienterfaringer fra behandlingsprosesser i NPMF. Begge deler gir vesentlig kunnskap for praksisfeltet: Teoriutvikling er en forutsetning for klinisk resonnering og følgelig for kvalitativt god praksis (8) ; pasienterfaringer er av betydning for å utvikle forskningsbasert kunnskap om hva slags potensialer behandlingsformen har med hensyn til å bedre pasienters helse og lette symptomtrykk. Professoren David Nicholls berømmer vidsynet til det norske fysioterapimiljøet med en lang og til dels unik tradisjon for humanistisk fysioterapi, og norske forskere med innovative ideer som i flere år har utforsket psykodynamikk, og utvikling av en sterkt personorientert praksis (9,10). Nicholls mener norske fysioterapeuter har gjort mer på dette feltet enn de fleste, og at dette er noe mange fysioterapeuter verden over ønsker å øke sin kunnskap om (10).

Fysioterapeutens ansvar for en opplyst debatt

Programvertene selv synes det «må være lov å kødde litt» (2), og antyder med det kanskje at podkasten skal være litt løs og ledig (?). Samtidig står Fysioterapeuten som ansvarlig utgiver, og oppgir at de vil gå i dybden og diskutere utfordringene profesjonen har. Vi venter derfor en mer grundig og seriøs fremstilling. Hva mener Fysioterapuetens fagredaktør ─ er HHs fremstilling av NMPF i samsvar med tiddsskriftets intensjoner om å legge til rette for opplyste faglige debatter?

Vi mener det er uheldig at fagtidsskriftet Fysioterapeuten publiserer utdatert, misvisende og mangelfull informasjon om en anerkjent og velbegrunnet behandlingstradisjon, og i en tendensiøs framstilling. Vi ønsker imidlertid en opplyst debatt velkommen, både når det gjelder kunnskapsgrunnlaget i fysioterapien, og når det gjelder NPMF anno 2021. Hvis Fysioterapeuten gjennom podcasten ønsker å diskutere fysioterapiens kunnskapsgrunnlag, kan det gjøres ved å tematisere nettopp forholdet mellom praksisutøvelse og dokumentasjonsformer. Det kan være fruktbart med tanke på å utvikle metodiske tilnærminger som kan ta høyde for kompleksiteten i praksis, og dermed bidra til utvikling- og kvalitetssikring, både i fysioterapi generelt og i psykomotorisk fysioterapi.

Referanser

1. Hellevik M M, Halvorsen J M. Fysioterapeuten: Lateralt og medialt - en podcast om fysioterapi. Pilotepisode, 2021 https://www.fysioterapeuten.no/fysioterapi-joakim-moestue-halvorsen-martin-moum-hellevik/pilotepisode/134179

2. Hellevik M M, Halvorsen J M. Norsk psykomotorisk fysioterapi- En særnorsk tradisjon med usikker effekt? Fysioterapeuten: Lateralt og medialt - en podcast om fysioterapi, episode 5, 2021. https://www.fysioterapeuten.no/norsk-psykomotorisk-fysioterapi-psykomotorisk-fysioterapi/episode-5---norsk-psykomotorisk-fysioterapi/137740

3. Ianssen B, Øvreberg, G, Andersen, T, Hanssen, I, Kvebæk, I, Ottesen, A og Rognved, E Norwegian Psychomotor Physiotherapy: Movements of Life, 2012. Hentet fra: https://assets.website-files.com/5a782b47a1256900015fe7c2/5d3aa42471235b56e132430d_Movements_of_life_LR.pdf

4. Ianssen, B, Andersen, T, & Bülow-Hansen, A. Bevegelse, liv og forandring : i Aadel Bülow-Hansens spor. s. 195. Cappelen akademisk forl, 1997

5. Thornquist, E. Fysioterapeutene. Fra kosmologi til fagpolitikk. s.138-175. I Messel, J, & Slagstad, R, red. Profesjonshistorier. Pax, 2014

6. Hellevik M M, Halvorsen J M. Fysioterapeuten: Lateralt og medialt - en podcast om fysioterapi. Replikasjonskrisen, 2021 https://www.fysioterapeuten.no/fysioterapi-joakim-moestue-halvorsen-martin-moum-hellevik/episode-2---replikasjonskrisen/134999

7. Ekeli B V . Evidensbasert praksis: snublestein i arbeidet for bedre kvalitet i helsetjenesten? Eureka forl, 2002; 2.

8. Øberg G K, Normann B & Gallagher S. Embodied clinical reasoning in neurological physical therapy. Physiotherapy Theory Practice, 2015.

9. Nicholls, D A. The End of Physiotherapy. Routledge, 2019

10. Hovden, K. Skremmende tittel, optimistisk innhold. Intervju med David Nicholls. Fysioterapeuten, 2016. https://www.fysioterapeuten.no/behandling-fysioterapeut-fysioterapi/skremmende-tittel-optimistisk-innhold/112805