Speil, speil på veggen der…

Står vår faglige forfengelighet i veien for likeverdighet i tverrfaglig samarbeid?

Publisert Sist oppdatert

Mitt viktigste forbilde her i livet er mora mi! Mora mi har husmorskolen i Seljord som høyeste utdanning og har i hele sitt liv jobbet på bunnen av de hierarkiene som har rådet i de bedriftene hun har vært ansatt. De siste årene før hun ble pensjonist, jobbet hun som sjåfør for en kommunal helsetjeneste, i praksis; kjøre ut mat til de som ikke kan handle eller lage mat selv. I en slik jobb kommer man tett på de menneskene man hjelper. Jeg tror aldri noen hadde tenkt på at mora mi kunne hatt en rolle i en tverrfaglig tilnærming rundt en bruker av kommunale helsetjenester. Strengt tatt tror jeg egentlig ikke mora mi heller har tenkt på det, men spørsmålet er om vi fortsatt tenker hierarkisk med bakgrunn i formell kompetanse innen tverrfaglig samarbeid i helsetjenester?

Tverrfaglig samarbeid

I moderne helsetjenester forventes og vektlegges det en tverrfaglig tilnærming. På helsekompetanse.no kan man lese følgende beskrivelse av tverrfaglig samarbeid: «Tverrfaglig samarbeid bygger på ulik, men likeverdig kunnskap. De ulike fagpersonene er gjensidig avhengig av hverandre for å kunne møte utfordringene til brukers beste. Godt samspill avhenger av at man kan forstå og ta del i den andres virkelighetsoppfatning. Man må kjenne til og respektere hverandres rolle og arbeidsoppgaver. Det stiller krav om dialog og interaktiv involvering faggruppene imellom og med bruker.» (http://kurs.helsekompetanse.no/hverdagsrehabilitering/42785,hentet 16.10.2016)

V.I.P.

Jeg leste med interesse et innlegg i Bergensavisen i september i år angående streiken blant leger i forbindelse med tarifforhandlingene. Der ble foretakstillitsvalgt for Norsk overlegeforening sitert: «Uten legene er Haukeland sykehus et sykehjem. Uten lederne er det fortsatt et sykehus.» Det hadde jo vært interessant å utfordre Norsk overlegeforening på hva et sykehus uten sykepleiere er, hva et sykehus uten portører er, hva et sykehus uten økonomer er, hva et sykehus uten fysioterapeuter er, hva et sykehus uten ergoterapeuter er, hva et sykehus uten helsefagarbeidere er, hva et sykehus uten renholdere er og så videre. Norsk overlegeforening er ikke alene i V.I.P.-loungen, i finansavisen nå i oktober kunne man lese følgende sitat fra forhandlingsleder i Akademikerne: «Folk har kunnskap om at det er legene som er de viktige i sykehusene,...»  Nå skal jeg passe meg for å blande retorikk fra tarifforhandling inn i dette, og det kan nok være lurt å skille organisasjonsstruktur fra arbeidsmetodikk. Jeg er selvsagt klar over at vi er avhengig av leger for å drive et sykehus, leger har en særstilling i forhold til mange aktiviteter som ingen andre kan utføre og ikke minst ansvar for medisinsk behandling. Jeg er også overbevist om at disse uttalelsene ikke nødvendigvis beskriver legenes tilnærming til tverrfaglig samarbeid, men jeg bekymrer meg allikevel når jeg leser slike innspill. Hvordan vurderer man egen rolle i en likeverdig og tverrfaglig tilnærming rundt en brukers behov for helsetjenester, dersom man rangerer faggrupper på denne måten og gir uttrykk for at den ene gruppen er viktigere enn en annen?

Det er selvsagt lett å pirke på legene som i mange år har tronet på toppen i et tradisjonelt medisinsk hierarki, men dette er bare ment som eksempler på, etter min mening, uheldige uttalelser og det er ikke slik at jeg med dette innlegget prøver å få frem at leger eller andre enkeltstående faggrupper er bedre eller verre enn andre til å tenke likeverd. Eksempelvis har jeg et inntrykk at vi som fysioterapeuter ikke er fremmede for å påberope oss spesialkompetanse innen rehabilitering, og i forbindelse med Hverdagsrehabilitering tror jeg mange med meg har uttalt at vi skal «lære opp» ansatte hjemmetjenesten til en «riktig» tilnærming til bruker. Hvilket utgangspunkt er det for likeverdige faggrupper i et tverrfaglig samarbeid, der den ene lærer den andre hvordan dette skal fungere? Nå er dette kanskje et dårlig eksempel, tatt i betraktning den entusiasmen rundt Hverdagsrehabilitering som stadig markeres. Jeg bøyer meg i hatten for alle de flotte teamene som blir etablert og jeg har et inntrykk av at dette er team som nettopp kjennetegnes av likeverdige faggrupper. Jeg så for øvrig på Facebook at Ullensaker har satt ny standard for bløtkakepynt i sin markering. «HEIA» fortsatt satsing på denne måten og må «Bløtkakeeffekten» lenge vare!!!

MEN: I St. mld 21 (1998-99) Ansvar og meistring, kan vi lese følgende: «Ulike faggrupper og sektorar har hatt si eiga forståing av og tilnærming til rehabiliteringsomgrepet. Manglande felles forståing har skapt problem for den operative verksemda; for kommunikasjon og samarbeid mellom aktørane; for utvikling av felles mål rundt den enkelte brukar; for planlegging og organisering av verksemda; og for oppfølging på lokalt nivå av signal gitt frå sentralt hald.» Denne er jo gammel, men trolig ingen utdatert konklusjon. Forvirring rundt rehabilitering som begrep har jeg skrevet om tidligere, så det lar jeg ligge nå, men man kan jo spørre seg; er det vår evne til å jobbe tverrfaglig med likeverdighet blant aktørene, som har vært og kanskje er den største utfordringen i forhold til å få til rehabiliteringsarbeid? 

Flerfaglig - Tverrfaglig - Ufaglig

Hva skal til da, for å få til godt tverrfaglig og likeverdig samarbeid? Vi er vel mange som har gått i «flerfaglig-fella», og det er ikke bare å sette ulike faggrupper sammen, og tenke at tverrfagligheten dermed er sikret. Ytterpunktene i tverrfaglig arbeid er flerfaglig på den ene siden og på den andre siden en utvanning av fagene i så stor grad at selv fagbrillene dugger igjen og de forskjellige faggruppene i praksis utøver samme fag. Først og fremst er det derfor viktig at man har en struktur for det tverrfaglige samarbeidet i daglig praksis. Klare roller og tett dialog er viktig. Det er viktig at det både prioriteres og legges til rette for at deltakere i tverrfaglig samarbeid deltar i de nødvendige fora og ikke minst sørger for eller krever at man har muligheter for kommunikasjon mellom aktørene. Utveksling av «beskjeder» er ikke tilstrekkelig, med det mener jeg at det ikke kan kalles tverrfaglig samarbeid at en epikrise blir sendt fra en fysioterapeut til en lege. Det krever dialog og felles målsetning utarbeidet sammen med pasienten. 

Likeverdige faggrupper

Det kreves altså en viss struktur og organisering, men likeverdighetsprinsippet kan fort utfordres i en organisasjonsstruktur. Hvordan få til likeverdighet blant faggrupper med svært ulik kompetanse og bakgrunn? Personlig mener jeg at mye handler om holdninger og adferd, og først og fremst tror jeg at vi alle må gå i oss selv; hva tenker jeg egentlig om min egen profesjon i forhold til de jeg samarbeider med? Man omtaler gjerne «hierarki» og «tverrfaglig» som to ulike organisasjonsstrukturer. Mao vil en hierarkisk tilnærming kunne slå i hjel en tverrfaglig likeverdig tilnærming. Derfor er det viktig å skille det organisatoriske i en helseinstitusjon fra det direkte pasientrettete arbeidet. Det er allikevel avgjørende at man har styring på tverrfaglig arbeid, og koordinatorrollen samt bruk av individuell plan, er stikkord som er verdt å merke seg. Det at det er en i den tverrfaglige gruppen som koordinerer, betyr ikke at det er denne personen som skal lede arbeidet. Offentlige helsetjenester bør legge til rette for god utvikling av slike strukturer og kulturer i tillegg til faglig utvikling. Fagspesifikk kompetanseheving blir ofte mer etterspurt, noe som ikke er unaturlig og det er selvsagt viktig at det også prioriteres. Det ene må ikke gå på bekostning av det andre! 

Kunnskapens skylapper

Det meste her i verden kan kanskje sies å ha en logisk forklaring, og kunnskap gjør det lettere å se logikk, men av og til kan kunnskap forme skylapper som hindrer vidsyn utover det feltet man har kunnskap om. Poenget mitt er at vi ikke må undervurdere aktører i tverrfaglig samarbeid, selv om de verken har master eller bachelor. Noen ganger kan de være lurt å høre på hun med husmorskolen og en genuin interesse for det å jobbe med og hjelpe mennesker. Først og fremst er den viktigste aktøren i det tverrfaglige samspillet rundt bruker, brukeren selv, og jeg håper selvsagt det er det svaret vi får, når vi stiller spørsmålet til speilet på veggen. Får vi et annet er det ikke usannsynlig at speilet er forhekset for å tilpasse seg vår faglige forfengelighet! 

Ole M. Stamland

Powered by Labrador CMS