Emosjonelt arbeid, ansvar og organisasjonsformer

Skrevet av Mette Borgen, pasient, skribent og seniorrådgiver i Arbeidstilsynet. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Etter at jeg skrev en tekst om kunstig intelligens, faglighet og profesjonsansvar, har jeg fått en rekke henvendelser. De fleste skriver at jeg peker på noe viktig, eller setter ord på noe de selv har manglet språk for. Andre er mer kritiske, og mener jeg ikke forstår hvor presset arbeidshverdagen faktisk er.

«Jeg vil gjerne se en behandler som har tid til den konsoliderende ettertanken som ligger i å føre journalen selv.»

«Jeg har pasienter back-to-back. Det er ikke sjans til å bruke tid på å skrive.»

Andre igjen beskriver et savn etter opplæring og tydelige rammer for bruk av KI-verktøy, og forteller at de derfor øver og famler på egen hånd. Og at det er ensomt.

Men bak diskusjonen om KI som teknologi for å effektivisere i egen klinikk, ligger det også noe annet. Arbeid med mennesker, ansvar – og kanskje også belastningen som følger med, selv når man som enkeltindivid gjør så godt man kan.

Det er verdt å reflektere over.

Arbeidsmiljøfaktorer

I jobben min i Arbeidstilsynet veileder vi ofte om emosjonelle krav som en del av belastningsfaktorene i arbeidsmiljøet. Arbeid som innebærer ansvar og omsorg for andre mennesker, setter også spor i den som utfører det. Dette gjelder særlig i helse- og omsorgstjenester, og i annet førstelinjearbeid hvor man møter mennesker i sårbare situasjoner.

Omsorg for andre kan være dypt meningsfullt. Mange som velger hjelperyrker gjør nettopp det fordi de liker å hjelpe, fordi de opplever mening i å bidra, støtte og være til stede for andre mennesker. Samtidig er det nettopp dette engasjementet som kan gjøre arbeidet krevende over tid.

Jeg har selv kjent dette på kroppen. Da jeg jobbet på et lokalkontor i NAV, fulgte jeg opp både helsesituasjon og inntektssikring for flere hundre mennesker. Det gjorde noe med meg. Ansvarsfølelsen og empatien. Det å være fullt og helt til stede for hver enkelt. Og hvordan dokumentasjonskrav og papirarbeid kunne føles som en tidkrevende tilleggsbelastning i en allerede krevende arbeidshverdag.

Arbeidsmiljøloven er tydelig

Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidet organiseres, planlegges og gjennomføres slik at det psykososiale arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig. Emosjonelle krav og belastninger i arbeid med mennesker løftes nå frem, sammen med blant annet behov for støtte og hjelp i arbeidet, tydelige rammer, kommunikasjon og mulighet for kontakt med andre arbeidstakere.

Jeg jobber selv i en offentlig organisasjon, og veileder oftest større aktører. Samtidig har jeg de siste årene som privatperson oppsøkt aktører som arbeider i helt andre organisasjonsformer. Jeg kan bestille timer hos privatpraktiserende behandlere. Snakke med psykolog på videokonsultasjon. Bruke helseforsikring på en klinikk for rask hjelp ved en belastningsskade. Hvordan virker arbeidsmiljøloven på disse stedene?

De jeg møter i disse rollene, er ofte selvstendig næringsdrivende. Mange står ganske alene. Uten leder som har personalansvar. Uten kollegafellesskap. Uten bedriftshelsetjeneste. Uten formaliserte arenaer for risikovurdering, veiledning eller debrief etter krevende dager. Disse har ikke alltid anledning til fravær, en lengre kaffepause eller sykdom. Da melder det seg et annet spørsmål: Hvordan ser man på arbeidsmiljøloven på disse stedene?

Emosjonelle krav når man jobber alene

Emosjonelle krav forsvinner ikke når man jobber alene. Snarere tvert imot. Arbeidet kan oppleves både givende og meningsfullt, men ansvaret for å håndtere belastningen blir i praksis individualisert. Det er verdt å reflektere over.

Jeg ser at mange selvstendig næringsdrivende behandlere står i krevende arbeidshverdager. Å møte mennesker i smerte, uro og håp, kan være dypt meningsfullt. Særlig når man opplever mestring i en hjelperrolle. Samtidig kan det samme bildet være belastende over tid, særlig når strukturer som mange tar for gitt i større organisasjoner, ikke er til stede.

Selvstendig næringsdrivende behandlere trenger også arenaer for veiledning, kollegial refleksjon og emosjonell avlastning. I min bacheloroppgave i arbeids- og organisasjonspsykologi, skrevet for rundt tjue år siden, undersøkte jeg sosial støtte og den beskyttende effekten av den.

Kanskje kan vi bruke presiseringen i arbeidsmiljøloven som en anledning til å se bredere på hvordan emosjonelt arbeid faktisk håndteres, og kan være bærekraftig, også utenfor tradisjonelle arbeidsgiverstrukturer?