Joar Røkke Fystro og Håvard Østerås.

- Fysioterapeutens kunnskap kan minimere pasientens følelse av skyld

Som yrkesgruppe besitter fysioterapeuter stor faglig kunnskap om det kausale forholdet mellom livsstilsfaktorer og utviklingen av sykdom. Tør og bør fysioterapeuter la pasientens personlige ansvar og moralske forpliktelser få større plass i behandling?

Publisert Sist oppdatert

- Fysioterapeuter er skolert i viktigheten av livsstil, trening og kosthold, poengterer Joar Røkke Fystro.

Han er utdannet fysioterapeut og stipendiat på Avdeling for helseledelse og helseøkonomi ved Institutt for helse og samfunn på Universitetet i Oslo (UiO).

Fystro har lenge fattet interesse for betydningen av personlig ansvar i helsetjenesten, et tema han mener er i vinden. Han tror at temaets aktualitet øker i takt med et større kunnskapsgrunnlag for sammenhenger mellom livsstil og helsetilstand, kombinert med en økning i sykdommer relatert til slike faktorer.

Egenverdien i god helse

- Helse har nærmest blitt en ny superverdi. Det vil si at god helse er et mål i seg selv, og ikke kun et middel for å oppnå andre mål, forklarer Fystro. Og fortsetter: - Alle de ulike smittevernstiltakene vi har måttet forholde oss til i løpet av pandemien er et eksempel på personlig ansvar i helsetjenesten. Ser vi til media finnes et annet godt eksempel i engasjementet rundt NRK-serien «Eit feitt liv». Serien stiller spørsmålet: er det egoistisk å ikke ivareta seg selv i en offentlig finansiert helsetjeneste?

Han mener programmet fikk frem at det ikke finnes noe enkelt svar på dette. - Etter Harald Eias formaning om de store samfunnskostnadene relatert til overvekt, argumenterte Ronny Brede Aase overbevisende for at det er veldig mange faktorer som påvirker kroppsvekten. Selv om det er mye vi kan gjøre, finnes det også faktorer som ligger utenfor vår kontroll. Det gjør at vi har forskjellig utgangspunkt, og at personer som har gjort akkurat det samme kan få ulikt resultat, forklarer han.

- Hva om det å holde seg frisk, og dermed leve lengre enn man ellers ville gjort, utgjør en økt kostnad for samfunnet i det lange løp?

Fystro henviser til et mulig paradoks: - Hva om det å holde seg frisk, og dermed leve lengre enn man ellers ville gjort, utgjør en økt kostnad for samfunnet i det lange løp? En slik argumentasjon illustrerer at individets moralske forpliktelser til samfunnet er mer komplisert enn det Eia fremstilte det som.

Han påpeker at for fysioterapeuten med sin kunnskap, kan det være opplagt at man skal ta de «riktige» valgene for å ivareta sin egen helse.

- Majoriteten av fysioterapeuter er opptatt av å holde seg fysisk aktive, mange har idrettsbakgrunn og har sånn sett selv «lykkes» med å ivareta egen helse. Pasienter som ikke klarer dette, kan fra et slikt ståsted fort oppfattes som umotiverte. Vurdering av motivasjon er et eksempel på hvordan personlig ansvar kan være tilstede i en klinisk sammenheng, forklarer han.

Begrepsavklaring

I forrige uke publiserte Fysioterapeuten en fagartikkel av Fystro hvor han setter søkelys på betydningen av begrep som ansvar, moralsk forpliktelse og skyld. Her skiller han mellom et ikke-kontroversielt og et kontroversielt personlig ansvar. Personlig ansvar som går over i klander og skyld, kan få betydning for prioriteringer i fysioterapitjenesten når «umotiverte» pasienter nedprioriteres.

Fystro forteller at hensikten med artikkelen var å fremme nyansene rundt personlig ansvar.

- Begrepene kan relateres til fysioterapibehandling på flere områder. Først og fremst er pasientens personlige ansvar en sentral del av fysioterapibehandlingen, i form av forventninger om pasientens egeninnsats gjennom øvelser og trening. Pasientens personlige ansvar har derfor en helt uproblematisk plass i behandlingsrommet, forklarer han.

Samtidig løfter han frem mer kompliserte og kontroversielle helsepolitiske aspekter ved personlig ansvar, og viser til vurderinger ved tildeling av fysioterapitilbud og ressursbruk i tjenesten. Fystro understreker at han er skeptisk til at personlig ansvar skal vektlegges ved prioriteringer i helsevesenet.

En vurdering av hvorvidt pasienten «gjorde nok» kan til dels være ladet med en klandrende holdning til personlig ansvar.

- Pasientens egeninnsats blir ofte vurdert som et uttrykk for motivasjon, som igjen kan få betydning når man vurderer pasientens nytte av et behandlingstilbud. En vurdering av hvorvidt pasienten «gjorde nok» kan til dels være ladet med en klandrende holdning til personlig ansvar.

Personlig ansvar i en mer aktiv behandlingstilnærming

Håvard Østerås er spesialist i idrettsfysioterapi ved Rosenborgklinikken Fysioterapi i Trondheim og dosent ved bachelorutdannelsen i fysioterapi og masterprogrammet i aktivitet og bevegelse ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU).

Håvard Østerås tror fysioterapeuter i større grad må reflektere over personlig ansvar i behandling fremover

Østerås mener at personlig ansvar i fysioterapibehandling er et komplekst og til dels intrikat tema, men tror samtidig at fysioterapeuter blir nødt til å reflektere over dette aspektet ved behandling for å imøtekomme den økende forekomsten av livsstilsykdommer i en stadig mer presset fysioterapitjeneste.

- Vi ser en trend hvor behandlingstilnærmingen er mer aktiv enn tidligere, og hvor pasienten forventes å ta mer ansvar. Ansvaret handler ikke kun om å utføre øvelsene som fysioterapeuten foreslår, men inkluderer ofte endringer i livsstil, forteller han.

Han tror det er viktig at fysioterapeuten er bevisst på pasientens ansvar og tydelig i sin kommunikasjon helt fra starten.

- Det er viktig at fysioterapeuten reflekterer rundt ansvarsfordelingen allerede før behandlingen går i gang, og formidler forventninger om personlig ansvar i første møte med pasienten. Det er absolutt behov for en åpen ansvarsfordeling. En slik tydelighet kan også pasienten sette pris på, sier Østerås.

Finnes et spørsmål om skyld i behandlingsrommet?

Østerås påpeker at det ikke har vært noen tradisjon i fysioterapifaget for å reflektere rundt temaet personlig ansvar og at det kan forklare at få fysioterapeuter er bevisst på og komfortable med å kommunisere forventninger om personlig ansvar til pasienten.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det personlige ansvaret pasienten forventes å ta i behandling, også kan inneholde elementer av klandrende holdninger og fordeling av skyld, mener Østerås at det kan være vanskelig for fysioterapeuten, på tross av sin profesjonalitet, å holde seg nøytralt innstilt.

- Jeg tror kanskje vi ikke har hatt mange nok gode diskusjoner om hvordan vi skal forholde oss til personlig ansvar, og derfor også dårligere forutsetninger for å stå i et brytningspunkt mellom pasientens ansvar og våre egne forventninger, forklarer han.

Han mener at et større søkelys på tema er et viktig første steg for å få det på dagsordenen.

- Det må snakkes mer om personlig ansvar i behandling, fysioterapikolleger imellom. Tema bør også være en del av utdanningsprogrammet, sier han.

Kunnskap og kommunikasjon er nøkkelen

Østerås peker på hvordan en tydelig og åpen kommunikasjon kan bidra til å redusere pasientens opplevelse av skyld.

- Skyld kan ødelegge for pasientens mestringstro, som forskning viser er den viktigste faktoren for å oppnå etterlevelse i behandling, forklarer han. Og fortsetter: - Fysioterapeutens kunnskap, og hvordan denne formidles kan bidra til å bygge pasienten opp.

Han mener at mestringstro kan skapes ved å formidle at pasienten selv sitter på en stor del av løsningen.

- Det er lett å kjenne seg konfliktsky og være redd for å «kreve» noe av pasienten, men jeg tror hele nøkkelen ligger i hvordan vi kommuniserer og snakker om ansvar sammen med pasienten. Litt satt på spissen, vi må huske at ikke alle er «like spreke som oss» eller setter fysisk aktivitet og bevegelse like høyt. Dersom pasienten sitter med en dårlig samvittighet etter å ha vært sammen med fysioterapeuten, kan det i verste fall forsterke følelsen av skyld, understreker han.

Østerås tror at fysioterapeutens kunnskap og evne til å innta et biopsykososialt perspektiv for å forstå hvordan pasienten har havnet i den situasjonen de befinner seg i, og ta hensyn til den enkeltes forutsetninger for å ta ansvar, er av betydning for å minimere skyld og bygge mestringstro.

- Vi må bli usedvanlig gode til å bygge relasjoner med pasientene våre, gjennom å legge lista etter hvor den enkelte pasient befinner seg. Det krever at vi tør å være tydelige, men samtidig forståelsesfulle, i formidlingen av personlig ansvar i behandling, sier han.

Les fagartikkelen til Joar Røkke Fystro her

Powered by Labrador CMS