Hva skal fysioterapeuter gjøre på nattevakt?

Skrevet av Ruth Cecilie Gundersen, fysioterapeut og hovedtillitsvalgt, Oslo kommune. 

Som tillitsvalgt i Oslo kommune har jeg hørt mange finurlige argumenter om hvorfor fysioterapeuter bør jobbe turnus. Felles for argumentene er at de kommer fra beslutningstakere med lite kunnskap om faget. De virker lite bevisste på hvordan man kan utnytte knappe fysioterapiressurser til det beste for pasientene og samfunnet. 

Eller kan det ligge andre agendaer bak, når det innføres turnusordninger for fysioterapeuter? 

Dansk rapport 

På tirsdag kunne vi lese i Fysioterapeuten om en ny dansk rapport, som inneholder anbefalinger om hvordan man kan sørge for bærekraftige helsetjenester framover. Leder av Robusthetskommisjonen, Søren Brostrøm, peker på fordelene med at innbyggere kan tilses av en fysioterapeut før de eventuelt kommer til lege, eksempelvis med skulder- eller nakkeplager. Dette er en god idé, som allerede praktiseres i Norge ved at man ikke behøver henvisning til fysioterapi. 

Videre foreslås det at fysioterapeuter skal jobbe kveld og natt. Det står ingenting i rapporten om hvilke arbeidsoppgaver som vil være relevante for faggruppen på slike vakter. Brostrøm sier heller ikke noe om dette i sin fremleggelse av rapporten. Men man får håpe at saken drøftes nøye med fysioterapeutenes tillitsvalgte. 

Urettferdig? 

I følge Arbeidsmiljøloven er ikke nattarbeid tillatt, med mindre arbeidets art gjør det nødvendig. Skift- og nattarbeid er en belastning, både fysisk, psykisk og kognitivt. På grunn av tretthet og nedsatt oppmerksomhet, øker også risikoen for ulykker på arbeidsplassen. 

Dette tatt i betraktning, er det betenkelig at Brostrøm argumenterer for nattarbeid for fysioterapeuter med at det er en urettferdighet mellom faggruppene. Påstanden er kanskje sann (i så fall subjektiv), men det er uansett vanskelig å anse som et saklig argument. Og man finner det definitivt ikke igjen i lov- eller avtaleverk. Til sammenlikning: det ville være pussig å nekte en leder hjemmekontor fordi det var urettferdig overfor ansatte i kliniske stillinger, eller å nekte en renholder å ta pausen sin tidligere på dagen fordi andre ansatte ikke har samme mulighet. 

Varsellampene blinker nok hos en del fysioterapeuter når de leser overskriften om nattevakter. Det handler ikke om at faggruppen synes synd på seg selv dersom de må jobbe turnus. Det er heller ikke en generell motvilje mot endring. Det er litt trist at det må nevnes, men vi må spille med åpne kort. Dette handler om en bekymring for å ikke kunne påvirke sin egen arbeidshverdag, og for at ens faglige innspill skal bli tillagt minimal vekt når avgjørelser skal tas. Det handler om en historie der mange fysioterapeuter i kommunen ikke har opplevd reell medvirkning i forbindelse med endring av arbeidstid og organisering. Og tilbakemeldingene er at dette går ut over både pasienter, ansatte og drift. 

Rekruttere og beholde 

Det er liten tvil om at ansatte som jobber skift og turnus i helsevesenet ofte har en altfor høy arbeidsbelastning. Forholdene må bedres for å rekruttere og beholde ansatte i helsevesenet, både på kort og lang sikt. Også arbeidsgivere og andre beslutningstakere kan være enige i dette, men de må lytte til det helsepersonell selv formidler om hvordan man bør gå fram. Det som stadig gjentas av for eksempel Norsk Sykepleierforbund, er behovet for økt grunnbemanning og lønn. Det vil bli enklere å rekruttere og beholde sykepleiere dersom arbeidsbelastningen reduseres og arbeidsforholdene bedres. I tillegg trekkes ofte oppgaveglidning frem som en av løsningene på fremtidens utfordringer i helsesektoren. Jeg har dog til gode å høre fagpersoner argumentere for oppgaveglidning alene som en realistisk løsning. Det som derimot understrekes, er at arbeidstakere som kan ta over andres oppgaver må ansettes i tillegg til, ikke i stedet for, eksempelvis en sykepleier eller en lege. 

Ifølge den danske rapporten er det ikke vanskelig å rekruttere leger. I Norge er det fare for at 2000 leger vil stå uten jobb i 2025. Det bringer fram spørsmålet om hvor hensiktsmessig det er at fysioterapeuter tar over legers oppgaver. Bør man ikke heller opprette flere stillinger, både for leger og fysioterapeuter? Man kan sikkert argumentere for at det er billigere å ansette en fysioterapeut enn en lege. Samtidig koster det mer å utdanne en lege, så i første omgang bør det kanskje sikres jobb til de som er ferdigutdannet. 

Uansett: fysioterapeuter ønsker absolutt å gjøre en innsats der det er et behov for vår kompetanse, også i andre yrkesgruppers fravær. Men da er det viktig å sikre at endringer, som nye oppgaver eller arbeidstider, baseres på gode drøftinger. Spørsmål må bli godt besvart, all fakta må på bordet, og det må sikres reell medvirkning og faglig forankring. 

Trepartssamarbeid og ledelse 

Når politikere eller andre høytstående byråkrater skisserer hvordan helsevesenet bør organiseres, er det viktig at faggruppene spisser ørene. Det er mange ledd fra overordnede politiske føringer og ned på gulvet med pasientene. I noen tilfeller kan rapporter og føringer i seg selv vitne om manglende innsikt i fag og praksis. Da er det viktig med innspill fra faggruppene så tidlig som mulig. Andre ganger gir overordnede føringer mening for faggruppene, men de kan bli tolket på finurlige måter på sin ferd nedover i hierarkiet. 

Et eksempel på sistnevnte er etter min mening Sykehjemsetatens tolkning av Kommunerevisjonens rapport i 2018. I dokumentet understrekes viktigheten av at personale på helsehus har kompetanse og kapasitet til å tenke rehabilitering i det daglige, også når fysio- og ergoterapeuter ikke er til stede. Bydelene etterlyser flere fysioterapeuter, samt mer aktivitet for pasientene på kveld og i helg. Sykehjemsetaten brukte blant annet dette til å argumentere for innføring av turnusarbeid for fysio- og ergoterapeuter. Disse fikk vakter på helligdager, lørdager og ettermiddager. Det var ikke snakk om ekstra innleie, så en allerede lav og sårbar bemanning i hverdagen ble enda lavere. Fysioterapeutene opplevde ledelsens begrunnelser som vage. Blant annet skulle endringene føre til fysioterapitilbud på tidspunkter når pasientene selv ønsket det, mer kontinuitet i tjenesten og et mål om at bestillinger av helsehusplasser ikke skulle gå ned. I tillegg skulle fysioterapeuter være tilgjengelig for akutte henvendelser på avdelingene. I samme slengen valgte ledelsen å avvikle fagavdelingene. De mente dette ville føre fysioterapeutene nærmere pasientene og gi mulighet for mer fagutveksling blant personalgrupper. Forstå det den som kan. 

De tillitsvalgte den gangen hadde absolutt ørene spisset. Og de stilte spørsmål, tilsvarende de som har blitt stilt de seneste årene: 

På hvilken måte skal denne arbeidstidsordningen føre til mer kontinuitet og faglighet i tjenesten? Hvilke faglige vurderinger ligger bak? I hvilke hypotetiske akutte situasjoner er det behov for en fysioterapeut på lørdag (men ikke på søndag)? Hva tenker ledelsen om sammenliknbare kommunale tilbud, der man har gått bort fra turnusordningen fordi den ikke fungerte? Hvor ble det av fagutviklingen og ressursfordelingen, som våre nye ledere skulle ta ansvar for? På hvilken måte kan endringene påvirke etatens omdømme og utfordringene med høy turnover? Hvorfor videreføres ordningen til tross for funnene i evalueringene? - disse viser jo at pasientene foretrekker fysioterapi i hverdagen, og at helgevaktene består av oppgaver som med fordel kunne blitt utført på en vanlig hverdag? Bestillinger av helsehusplasser har gått ytterligere ned, så hva er tankene rundt denne opprinnelige begrunnelsen? 

Hvilke fysioterapitiltak er det ledelsen mener man skal tilby i helg/på ettermiddager, som ikke kan gjennomføres på en vanlig hverdag? 

Fysioterapeuter har et selvstendig faglig ansvar og vil naturligvis gi beskjed til leder dersom det skulle oppstå et behov for arbeid utenom ordinær arbeidstid. Stoler ikke ledelsen på at fysioterapeutene er i stand til å ta slike faglige beslutninger? 

Hvorfor svarer dere ikke på spørsmålene våre? 

I diskusjonen om arbeidstid har dessverre mange fysioterapeuter opplevd vage og selvmotsigende argumenter fra ledere. I flere tilfeller har heller ikke tillitsvalgte fått god og tidlig nok informasjonen om planlagte endringer. 

En utfordring er at mange fysioterapeuter jobber uten faglig leder og uten fagavdeling. Disse rapporterer ofte at det fører til dårligere fagutvikling og ressursfordeling. Særlig i tilfeller der innspill fra faggruppene blir tillagt lite vekt. Arbeidsgiver har styringsrett til å organisere og fordele arbeidet. Meg bekjent har vi som arbeidstakere ingen særskilt hjemmel som fastslår hvilke lederavgjørelser som må ha faglig forankring. Dessverre. 

Angående hvorvidt det er hensiktsmessig å flytte knappe fysioterapiressurser til helg, kveld eller natt: hvem er best egnet til å ta stilling til det spørsmålet? En direktør, en leder med sykepleierbakgrunn, en jurist fra HR, eller en fysioterapeut? 

Et spill for galleriet? 

I Sykehjemsetaten i Oslo mistenker dessverre en del fysioterapeuter at enkelte endringer ledelsen har innført, ikke har hatt til hensikt å faktisk bedre fysioterapitilbudet. Mange har en opplevelse av at etaten er mer opptatt av hvordan tilbudet fremstår overfor utenforstående. Dette sier noe om tillitsforholdet mellom partene som er ganske alvorlig. Mistanken har blant annet bakgrunn i at ovennevnte spørsmål fra drøftinger forblir ubesvarte. I tillegg har flere reagert på etatens formuleringer i media. For eksempel har det blitt hevdet at en omorganisering har sammenheng med en videreutvikling av tilbudet, at nye arbeidstider vil være til det beste for innbyggerne og at en turnusordning vil føre til et styrket tilbud med aktiviteter i helg. Dette er like vage begrunnelser som de man har opplevd å få i drøftinger. I forbindelse med alle oppslagene om helsehus i år, har også fysioterapeuter reagert på uttalelser fra toppledelsen om at rehabiliteringenskompetansen er styrket ved fysioterapi. Faggruppen rapporterte i etterkant at de hverken hadde fått midler til kompetanseheving eller økt fysioterapibemanning. 

Det er misvisende å påstå at turnusordninger for fysioterapeuter fører til mer aktivitet på helsehus og sykehjem. For det første: institusjonene kan ha omkring 100 pasienter, og én fysioterapeut alene kan ikke sikre nok aktivitet for alle disse. Daglig aktivitet for pasienter må være noe alle ansatte sørger for. Den som jobber helg (på bekostning av hverdag), vil i beste fall kunne kompensere for tilbudet pasientene mister på hverdagene. Ofte blir tilbudet heller dårligere. Det mangler andre fysioterapeuter å samarbeide med. Viktige samarbeidspartnere i bydelene er ikke på jobb. Pasienter er gjerne mindre motivert for spesialisert trening og funksjonsundersøkelse (de trenger også restitusjon). Ikke minst er det mindre tilrettelagt for tverrfaglig samarbeid, med lavere bemanning blant pleiepersonalet i helgen.

Ærlig talt om brannslukking og oppgaveglidning 

For lav bemanning innen pleie og omsorg fører til akutt «brann». For lav bemanning innen forebygging og rehabilitering fører også til «brann», men på litt lengre sikt. 

Brannslukking alene hjelper ikke helsevesenets utfordringer på sikt. Det må satses mer på forebygging og rehabilitering. Det bør skje snarlig og det må inn i statlige og kommunale budsjetter; det holder ikke at det nevnes i Helsepersonellkommisjonen eller utallige andre rapporter. Så lenge ressurser ikke øremerkes, er det forståelig at arbeidsgivere og ledere tvinges til å fokusere på pleie og omsorg. Og så lenge det brenner, vil de fortsette å gjemme seg bak fine ord som oppgavedeling og økt tilgjengelighet, når de eksempelvis innfører turnusarbeid for fysioterapeuter. Dette istedenfor å si det som det er: vi har ikke nok ressurser til å slukke brannene, og de må jo slukkes før vi kan tenke på forebygging. Med andre ord, det er ikke nok pleiepersonale til å gjennomføre trygge forflytninger, følge pasienter til toalettet, ha tilsyn hos urolige pasienter, bistå i matsituasjoner, oppdatere viktig informasjon i journaler, osv. Dette er oppgaver - branner - som ikke kan ignoreres til fordel for forebyggings- og rehabiliteringstiltak. Dette er oppgaver som flere fysioterapeuter gjør, i større eller mindre grad. Man har ikke samvittighet til noe annet og/eller man føler seg presset til det av ledere eller kolleger. Det går naturligvis ut over fysioterapitilbudet til pasientene, dersom fysioterapeuter stadig fanges i andre oppgaver. Men det sier seg selv: man står ikke og ser på at et hus brenner ned, mens man jobber med brannforebygging i nabohuset. 

Poenget er: pleie- og omsorgstiltakene må utføres døgnet rundt. Derav mistanken om at ledere har en annen agenda enn å styrke fysioterapitilbudet, dersom de innfører turnusarbeid uten å ha en faglig begrunnelse for det. 

Spre informasjon om hva fysioterapeuter gjør! 

Fysioterapeuter er en nøkkelressurs i kampen for bærekraftige helsetjenester i fremtiden. Det står mye om dette i blant annet NFFs politiske plattform om folkehelse, på fysioterapeuten.no, samt i Helsepersonellkommisjonens rapport, Tid for handling. Vi må muligens bli enda flinkere til å formidle dette overfor politikere og ledere. De må forstå hvordan vi jobber. Det vil forhåpentligvis kunne føre til en satsning på flere fysioterapeuter, samt mer påvirkningskraft i ulike beslutninger – slik som organisering, ressursfordeling og arbeidstid. 

Mange pasienter opplever møtet med fysioterapeuten som svært viktig. Kanskje er det fordi fysioterapeuten ofte er blant de få ansatte som kan bruke litt tid med pasienten. Fortell ledere om viktigheten av den grundige anamnesen, som bygger relasjon og belyser pasientens sykehistorie, ønsker og behov. Beskriv hensikten med undersøkelser og tester, og tiltakene som følger. Forklar hvordan det overordnede målet formes basert på pasientens preferanser og den faglig vurdering. Ikke minst bør det synliggjøres hvordan arbeidet bidrar til å oppnå politiske mål; for eksempel at eldre innbyggere skal ha muligheten til å bo hjemme, eller at barn med funksjonsnedsettelse skal oppleve likeverdighet og deltakelse gjennom læring og mestring. 

Kan fysioterapeuter bidra på nattevakt? 

I Tid for handling pekes det på at det vil bli færre helsepersonell per pasient framover. Fysioterapeuter i kommunen rapporterer at det ikke er god ressursutnyttelse å spre knappe ressurser utover i turnus. Dersom noen ledere er av en annen oppfatning, har de sannsynligvis ikke forstått hvorfor. Fysioterapitiltak innen forebygging og rehabilitering er mest aktuelt på dagtid i hverdagen. Dersom det skal kunne tenkes å være hensiktsmessig med arbeidstider utover dette, må man øke grunnbemanningen såpass drastisk at rehabiliteringspasienter kan få tilbud om fysioterapi flere ganger i døgnet, hele uka. 

Når det er sagt, kan andre arbeidstider godt tenkes å være aktuelle innenfor andre områder. Brostrøm nevner at fysioterapeuter kan overta undersøkelse av skulder- og nakkeplager fra leger. Kanskje han også mener akutte skader, som eksempelvis brudd eller luksasjoner? I så fall er han inne på noe. Slike tilstander må kunne tas hånd om på legevakta døgnet rundt. En fysioterapeut vil helt sikkert kunne bidra med sin kompetanse her. Det samme gjelder akuttmottak på sykehus. Jeg har blitt informert om at det tilbys videreutdanning i akuttfysioterapi i Danmark, noe som er veldig aktuelt i denne sammenheng. 

Kanskje finnes det flere eksempler på at det det kan være hensiktsmessig å benytte fysioterapikompetanse på nye måter, til utradisjonelle tidspunkter. Drøftinger om dette vil vi fysioterapeuter gjerne delta i. Men da er arbeidsgivere nødt til å spille med åpne kort, blant annet om hvorvidt man vil flytte ressurser, eller faktisk styrke tilbudet. Avgjørelser om arbeidstid, ressursfordeling, arbeidsoppgaver og kompetansebehov må ha faglig forankring. Det må sikres reell medvirkning. Først da vil man kunne finne gode løsninger som virkelig kan ha en positiv betydning for fremtidens helsetjenester.